Sanger og låtskriver David Gray gjestet i anledning Nobelkonserten Oslo i helgen. Jeg møtte den hyggelig karen på Plaza like etter sermonien lørdag ettermiddag.

Dette er femte gang David Gray besøker Norge, og om enn det ikke kvalifiserer til betegnelsen «norgesvenn», så kan han skilte med både å ha lest, og satt pris på, Tarjei Vesaas’ Fuglane og Isslottet. I tillegg til flere verker av Hamsun, samt en Ibsenoppsettning. Sist gang fikk han også med seg en tur Nationalgalleriet.

– Denne gangen er likevel spesiell. Jeg kommer rett fra Nobelprisutdelingen, og den var både høytidelig og flott. Det er rett og slett en ære å være invitert, og å få ta del i et slikt arrangement.

White Ladder

Man kan imidlertid ikke snakke med David Gray, uten å komme inn på den millionselgende platen White Ladder (2000).

– Det var en vidunderlig opplevelse hvordan White Ladder etter hvert tok av. Det begynte så smått med topplisting i Irland, før den vokste i England. Og så gikk det veien i Statene, og Australia, New Zealand og Canada. Det var eventyrlig mens det sto på, og surrealistisk i etterkant.

Her til lands fikk den også en ekstra oppsving etter en Idol-fremføring for noen år tilbake. Noe han kun har godord å si om.

– Når sangen er sluppet, er den som et barn som må få stå på egne ben. Alle er fri til å synge den, og at den får et slikt eget liv er flott.

Sangen det her er snakk om er selvsagt Sail Away:

Han kan fortelle at dette var en av disse sangene som utvikler seg sakte, stykkevis og delt. Han hadde noen ord, og melodien til refrenget, men det var først da han begynte synge i studio den kom.

– Det er bare å innse at en del av meg, er denne forblåste romantikeren også. Alle sangene mine, kommer jo fra et sted i meg. De er min måte å forstå verden på, og gjennom dem gi den mening.

Livets musikk

Inspirasjonen ellers finner Gray i de hverdaglsigeste ting, og hva han kaller livets musikk: Utsikten fra et bussvindu, en tur på t-banen eller ut i naturen. Og det er slett ingen jakt etter en ny suksess som driver ham.

– Musikken holder meg sammen. Jeg blir eldre, og ser verden anderledes, samtidig er det gjennom musikken jeg tolker den, på nytt og fremdeles. Jeg vet ikke hvem jeg er uten musikken.

Etter hele 9 album er han dermed nå i gang med sitt tiende, eller kanskje også ellevte. For han ser ikke bort fra at han gjentar prosessen fra fjorårets utgivelse Foundling. Det albumet var nemlig resultat av samme innspilling som Draw The Line (2009) der han bl.a. gjorde et underkjent samarbeide med Annie Lennox på låta Full Steam

– Annie Lennox var en fryd å jobbe med, selvsagt. Hun er jo brilliant. Det var ikke noe nonsens, ikke noe 200-takninger. Vi spilte den rett inn, og så gjorde hun et par korrigeringer. Og så var vi begge fornøyde. Det at den i etterkant har fått så lite oppmerksomhet, er en av disse sørgelige tilfeldigheter i denne bransjen.

Stille sjarme

Den låta han setter mest pris på fra Foundling er imidlertid ganske anderledes. Det er stillfarne «Forgetting».

– Dens styrke er at den på en måte har ingenting ved seg. Det er en enkel idé, der innhold og form forenes og jeg nær sagt snakker den frem. Den er ganske enkelt alt hva den trenger være.

Og det kan man være helt enig med David Gray i.