Jeg gikk alene hjem i mørket i ettermiddag.

Jeg skal ikke si jeg ikke var redd, der jeg krysset elva. Jeg har alltid hjertebank når lyset svinner, skyggene tar over og jeg ikke lenger har helt kontroll over hva jeg ikke ser.

Jeg kunne sagt det hadde sammenheng med den siste tids hendelser. Men det har ikke egentlig det. Og jeg vil like lite kommentere dem, som jeg vil la dem legge ennå flere bånd på min illusoriske frihet.

Den frykt jeg næret, der på den ubelyste veien, er eldre enn dagen i dag. Den vokste opp med meg, langt ute på landet. Der skrømtene ferdes friere enn folk, og fortellingen om deres eie av netter som denne allehelgensnatt var til å tro.

Jeg har kanskje ikke lenger hverken den troen. Tror jeg. Og kan derfor kalle det mer skrekkblandet fryd når jeg finner frem slikt som denne uhyggelig gode dance-tolkningen Sør-Afrikanske Spoek Mathambo gjør av Joy Divisions «Control».