Folk-soul-artisten Jonathan Jeremiah gjestet Oslo torsdag. Jeg møtte ham på taket på Grand.

Jonathan Jeremiah lager musikk det er lett å like. I strålende solskinn, med utsikt over byen var det ennå lettere å trives i hans selskap.

Han debuterte nylig med albumet «A Solitary Man». Men det er lite ensomt over ham, der han forteller om de 8 årene det tok fra han som naiv 22 åring dro til Statene for å få platekontrakt og frem til den egenproduserte skiva nå er sluppet på markedet.

– Jeg dro til New York, og møtte den kaldeste vinteren. Så jeg dro til Los Angeles, bare for å bli skuffet igjen. Der var alle på den tiden bare opptatt av hip-hop og slikt, og det var jo ikke hva jeg var ute etter.

Slukøret satte han seg så på en Greyhound-buss og dro rundt. Til alt hell er amerikanerne et åpent folkeslag, så han kom i snakk med folk, nesten hvor enn han dro. I disse møtene, og timene på bussen fant han inspirasjon til de fleste av låtene på albumet.

– Jeg var langt borte fra komfortsonen, noe som var frigjørende. Det er som når det dunker i sidemannens øretelefoner, da søker man stillhet. Og på bussen drømte jeg meg bort, og skrev noe fint.

Vel tilbake i London ble det strøjobber. Mange strøjobber for å finansiere innspillingene av plata. Den verste var å putte leketøy i potetgull-poser. Og han kan røpe at potetgull rører han fortsatt ikke. Likevel mistet han ikke motet, fordi han visste at hver dag på dagjobben, ga flere timer i studio. Timer som ble brukt med analogt utstyr og musikere innleid for en middag eller to.

– Det er en krevende, og dyr, innspillingsform. Du kan ikke bare klippe og lime, som man gjerne gjør ellers i dag. Men jeg ville ha den følelsen dette gir.

Følsen han her snakker om er den man finner i musikken han vokste opp med. Fra morens side var det engelsk folk ala Nick Drake, mens faren hørte på amerikans soul. Begge retninger er hørbare på albumet. Og på den flotte singelen «Heart of stone»:

Det er for øvrig en låt han ikke har produsert selv.

– Jeg fikk tilbud fra plateselskapet om noen å samarbeide med. Og da valgte jeg Bernard Butler (tidligere Suede). Vi skrev den sammen på 6 timer, noe som nesten er ironisk med tanke på hvor lang tid resten av albumet tok.

Videoen er derimot en historie i seg. Den ble tatt opp da han var i Essauira, Marokko, med en kamerat. Så laget selskapet en glinsende dyr versjon han fikk forkastet til fordel for originalmaterialet, som altså er hva man ser nå.

Dette er likevel ikke min personlige favoritt på plata. Det er avslutningssporet «All The Man I Ever Be«, som også var den siste låten han skrev.

– Kjæresten min nevnte at platen er full av kjærlighetsanger, men at det ikke var noen låt direkte til henne. Så da skrev jeg den.