Jeg trodde et par timers tid nå at jeg begynte bli mettet på lyd. Men så feil kan man ta.

Jeg er nemlig på Wu Luf på Vika nå, og erfarer at for mye ikke er nok.

Det disse Manchester-gutta serverer fra scenen her er et stort stykke utadvent psy-rock-herlighet. Eller utadvent er ikke nødvendigvis ordet, ettersom det slett ikke er publikumsfrieri de bedriver, der de nærmer seg særdeles engelske shoegazende positurer. Likevel, det er musikk som vender seg ut, og er åpen nok til å ta publikum inn.

Dette ante meg jo forsåvidt, etter å ha hørt albumet igjen, og igjen. Likevel, det er live de virkelig gir fra seg energi. Og nær pønket musikkglede.