Da var pressebåndet pent plassert rundt armen, og jeg offisielt klar for å gjøre en AnaMe: Øyaspesial.

Jeg må si jeg gleder meg. Gleder meg til å dele konsertopplevelser, så vel i virkeligheten, som i tekst og bilder. Og til de potensielle intervjuer jeg er forespeilet, men som jeg ennå ikke vet hvilke det blir noe av.

Det er selvsagt også enkelte band, og musikere, jeg gleder meg mer enn andre til å overvære. I tidligere poster har jeg nevnt bl.a Wy Luf og Destroyer. Men det skal i denne sammenheng likevel ikke underkommuniseres at jeg sliter litt med at sistnevnte har en viss samtidighet med Sharon Stone and the Dap-Kings, som jeg altså fikk et svært godt øre til på forsommeren.

På den annen side, slik er jo festivallivet. Noe må også forsakes. Og så er det bare å håpe at man velger riktig. Og det får jeg jo tro, at jeg vil gjøre.

Et par ganske garantert gode norske valg, er for øvrig Oslo Ess og Sandra Kolstad. Førstnevnte serverer den deiligste Oslo-rock, mens Kolstad gjør elektro-pop akkurat så lekkert som slikt kan bli.

Så her følger selvsagt respektive videoer til oppvarming, og jeg vet i hvert fall hva jeg ikke vil gå glipp av.