Det hadde vært så lett å åpne denne bloggposten med å skrive om været. Den deilige, tidlige, forsommersolen. Trærne som brått har blitt grønne. Pollekornenes hissighet, jeg resolutt medisinerer til tilnærmet taushet. Slik at jeg i hvert fall forsøksvis kan nyte tiden jeg får tilbringe utendørs.

Så kunne jeg fortsatt med å skrive inne en god overgang til den fornøyelige, estiske solskinnspopen randsomspilling av Sprotify-stjernelisten bragte meg på øret da jeg gikk gatelangs, en gang midt på dagen i dag.

Og jeg ser jeg ikke klarte annet enn å la den for lette åpningen stå, som jeg heller ikke klarer la være med å avslutte med den florlette formuleringen om at det er slike vårdager, når den egentlig sommeren fortsatt kun er et minne jeg ennå ikke har møtt, jeg blir tilbøyelig til å tro på eventyr, og deres lovnader om at alt vil ende godt. Akkurat som nevnte Ewert and The Two Dragons her synger det i (In the End) There’s Only Love.