Et sted inni meg, nede på bunnen, sitter en liten djevel og gråter. Eller egentlig, så sutrer den, og er ganske trassig. Den er i trassalderen, og har vært det i mange år.

Djevler er gjerne det, har jeg hørt. Vrange altså. Selvsagt finnes det mer sleske og til og med vakre, men akk så forrådende utgaver. Men denne er altså ikke slik. Den er hva den gir seg ut for. En stygg, liten skrikende sak. Som derfor burde bli stuet bort, eller i det minste ignorert.

Jeg skal ikke si jeg har forsøkt, men mislyktes, i bortstuingen. For jeg har ikke det, ikke egentlig. Hverken forsøkt, eller mislyktes, med å få den bort. Derimot har jeg gitt den rom. Rom til å hyle og skrike, og tro at jeg lytter. Mens jeg, muligens en tanke naivt, har trodde at jeg bare latet som, når jeg hørte etter.

Det kan være jeg har truet med å sette den ut i skogen, som en annen bytting. Men det er så langt jeg har strukket meg. Både djevelen og jeg har uansett visst at jeg ikke har ment det. Og tomme trusler, de virker som kjent ikke.

Hva den så har sagt, når jeg har hatt ørene i andre retninger, er ikke overraskende, slikt slike pleier å si. Tror jeg. Men jeg hører som sagt ikke riktig etter…

– Fritt etter Preple Houmb & Morten Abels hit fra 1993 «Hodet over vannet». Sneket seg på meg, en gang i løpet av helgen, i kjølvannet av å ha mottatt denne kloke meldingen: «Den som har hodet over vannet, ser bare toppen av isfjellet»