Det faktum at jeg ikke selv kommer til å lage noen liste i år. Forhindrer ikke at jeg er en hund etter å lese andres.

Imidlertid er det ikke nødvendigvis for å se rangeringene, og nikke, eller ikke nikke, anerkjennende, eller på annet vis selv-bekreftende til de ulike plasseringene, jeg leser slike. Liste-gleden ligger derimot i at noen ganger, finner jeg akkurat den låta jeg ikke visste jeg lette etter.

Det hendte meg nettopp nå. Da jeg leste Popmatters’ The Best Indie Rock of 2010. På en hederlig 3. plass der befinner nemlig Titus Andronicus seg. Med albumet «Monitor», som jeg ennå ikke har fått hørt.

Men det jeg har hørt, og sett, er singelen: «A More Perfect Union». Og den er en befriende pompøs og rusket riff-bejande rockelåt.

Kanskje vokalisten ikke kan synge helt rent. Eller i det hele tatt. Men det gjør da så lite. Når han skriker med slik inderlighet.