Denne uka har jeg hørt mye på mannen med det nydelige scenenavnet Slow Dancing Society.

Denne lyttingen har en selvsagt sammenheng med at jeg har brukt deler av denne kvelden til forsøksvis å formulere hvor alldeles betagende jeg synes hans siste album er. Som igjen vil si at jeg har hørt det mer, rett og slett fordi det er så flott.

Hvorfor, og hvordan den musikalske skjønnheten utfolder seg, skal jeg ikke gjenta her.  I stedet vil det muligens bli å lese annet steds en gang i morgen. Derimot vil jeg dele videoen til «…and to the dust we shall return». Som er nesten like vakker som låta.