Da er det om en drøy times tid klart for lanseringsfest for Fordi jeg fortjener det?.

Sansynligvis en av de viktigste, og vondeste bøkene som kommer ut i år. For det er virkelig vond lesning. Og riktig god lesning. For i alle tekstene om smerte, er det også håp. Håp og styrke og rom for endring. Nydelig satt sammen av Kristin Oudmayer.

Så egentlig er det leseren, som feks meg, som skal takke henne for å ha gitt så mange stemmer mulighet til å bli hørt. Og hørt av dem som faktisk kan gjøre noe for at det en gang i fremtiden. Kanskje vil være færre som har disse såre ordene å dele.

Samtidig, siden disse stemmene trolig alltid vil finnes, vil de vite, at de er ikke alene. Og at det er ikke skammelig. Det er bare vondt. Selv om vondt, kan være vondt nok.

Imdlertid, siden det skal feieres. Feires ettertrykkelig at en slik flott bok faktisk har kommet. Og ikke sørges fordi det er så meget smerte i verden. Er dagens låt ikke bare smertefri. Den er fei(r)ende.