Dette er egentlig et temmelig middelmådig amerikansk indie-band. Men selv slike kan ha sine lyse, for ikke å si direkte nydelige, øyeblikk.

Denne er et slikt øyeblikk. Der den kler denne klassiske dagen-derpå-dagen i insisterende lette pianotoner av like deler nostalgi og lengsel. Og den bitterskjønne anger som gjør slike ustøe dager, så krevende. Samtidig som den, angeren altså, også ikke egentlig handler om å angre noe som helst, men er akkurat den påminnelsen man trenger, får å huske at å være her, og ikke der. Kanskje er like fint. Selv om lite blir så fint som stemningen av halvfulle glass, og brostensfortau i byer langt der lenger sør.