Denne uken var det igjen tid for gjenforening av mer eller mindre musikalske storheter. I dag kom nyheten om Hole og for et par dager siden var det Soundgarden.

Førstnevnte, har jeg vel heller lite eller ingen forventninger til. For. Selv om jeg husker å ha rocket foten til frøken Loves ytringer mer enn en gang. Sier noe meg at både hun og  jeg er blitt for gamle til å gjenta den selv da måtelige suksessen. Men jeg husker jo også at en låt i blant, den gang, var det jo også umåtelig gøy. Og om så forbausende skulle være, at det faktsik ble et come-back verd å låne både ører og rockefot, så ville det vært gøy det. Skikkelig gøy.

Når det gjelder Soundgarden er forventningene, fra gammelt av, større. Men herr Cornells siste bravader på egen hånd er svært så forglemmelige. Så det burde vel heller skrives forhåpning enn forventning. For det er jo å håpe at de gamle grønsjgutta kan finne tilbake til tidligere dunkle sjarm. Og levere noe skikkelig. Som feks de langt  dystrere i kara i Alice in Chains gjorde for kort siden.

Men, mens jeg altså betinget håper at noe av dette kan bli verd å lytte til. Lytter jeg til noe som den gang, i min smukke ungdom, definitivt var det.