I dag har jeg hørt på et album av typen -‘Hvorfor har jeg ikke hørt på dette før, når jeg vet at det er bra’. For det er mange som sagt det. Og skrevet. Og på annet vis, delt. At dette et album det verdt å få med seg…

Men jeg har altså brukt mer enn ett halvår på å høre hele i sin helhet. Uten noen egentlig annen god grunn. Enn at det bare er så 1994 (eller var 93) å høre på Green Day. For det var den-gang-da-forspiel-musikk. Og på sett og vis har bandet forblitt et middels nypønk-band i minnet. Selv om jeg også visst, og hørt, at utviklingen derfra har vært god. Faktisk veldig oppadstigende kurve. Frem til årets album. Som meg bekjent må være deres beste…