Elendig dag. Punktum.

Ikke fordi det har skjedd noe kiipt. Eller fordi den, dagen altså, har vært så anderledes enn så mange andre dager. Faktisk, har den vel egentlig, vært ganske lik de fleste andre, som i helt vanlig. Og likevel. Karakteriserer jeg den altså på den definitivt nedre del av skalaen.

Og sånn. Der. Fordi jeg sier det høyt. Og innrømmer det for meg selv. At denne helt vanlige dagen, ikke har vært god. Ble den litt bedre… Litt bedre.

Eller kanskje det slett ikke var fordi jeg sa det høyt, men fordi jeg kunne si den har vært vanlig. At jeg nå. Litt lettere, kan trekke på smilebåndet. Sånn, nesten helt på riktig, kan smile til meg selv der i speilet…

Sansynligvis et selvbedrag. Men i blant, på slike dager. Er dette lille bedragerske smil. Alt som skal til. Et smil. Og det å finne akkurat den passende låten, som feks denne som følger under her:

Og nei, ting er ikke så galt fatt, som still-bildet kan gi inntrykk av.