Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

the black keys

Øya 2012 – Oppsummert

Først: Stor takk til Øyafestivalen for en finfin festival!

Det har snart gått et døgn siden Øyafestivalen 2012 ble historie.

Det var 4 dager med mye musikk, det meste av den til og med god. Eller også, meget god. Og så var det bra mennesker – og ikke minst – med en halv kvelds unntak: Strålende festivalvær.

For å ikke gjenta meg selv for mye, har jeg selvsagt samlet alle mine Øya-poster på en side. Der vil den oppmerksomme leser nok se at det er noen avvik fra den opprinnelige planen. Men med unntak av et par av konsertene jeg av ulike årsaker gikk glipp av, var endringene til det bedre. Feks. var både Martin Hagfors og Hedvig Mollestad Trio gledelig gode konsertopplevelser jeg ikke hadde regnet med.

De største høydepunktene kan ellers ikke nevnes for ofte. Da i sær The Afghan Whigs. Det var for øvrig også den eneste konserten der regnet satte en stopper for live-bloggingen. Men regnet var altså på ingen måte til hinder for at det uten tvil var konserten som grep meg mest, og best.

Og jeg gjentar hva jeg ikke skrev i omtalen. Deres tolkninger av både ny og eldre soul / r&b er om mulig vel så frisk i dag som den gang bandet begynte tilnærmingen til disse tilsynelatende mykere sjangre. Kanskje også viktigere.

Her er derfor et av torsdagens aller nydeligste øyeblikk i en mildere og kortere studioutgave: The Afghan Whigs cover av Marie Queenie Lyons «See and Don’t See»:

Andre som må få litt ekstra oppmerksomhet var Tamikrest, Casa Murilo, Metronomy, The Black Keys, The War on Drugs og Jessie Ware. Alle med konserter som ga mer enn den gode følelsen i øyblikket. I tillegg svært forskjellige i både sceneuttrykk og sjanger, men samtidig, veldig Øya-riktige.

Jeg har for øvrig både sett og hørt mer enn det jeg har skrevet såkalt hjem om. Noe har vært så utenfor min musikalske komfortsone at jeg har funnet det best å la tausheten være talende nok. Mens andre er rett og slett blitt bakgrunnslyd til andre distraksjoner, eller bare forbigått. Likevel har jo også disse opplevelsene vært med på å komplimentere festivalopplevelsen.

Og at jeg ikke finner de riktige ordene når 8 åringen min tar til å synge med Odd Future. Så forteller jo det også noe.

Det er selvsagt heller ingen tvil om at jeg allerede: Gleder meg stort til neste år!

The Black Keys, Enga

image

Det rykker i en hver blues-rockefot på Enga nå. Kveldens hovedatraksjon; The Black Keys leverer nemlig. Kanskje ikke overmåte, men skikkelige saker likefullt.

Det er dermed et stykke drivende, sør-stats-rocke-herlighet jeg øyeblikk skal forlate, lenge før lyden slutter rive i resten av publikum.

Og det er kanskje mest trist ettersom det er klare tegn til at det tør opp der på scenen, og at leveringen beveger seg fra strøkent stram, til også noe mer leken, eller lødig. Og ikke minst, overmåte bass- stødig.

Festivalsommer

Det blir mer musikk enn planlagt på meg i sommer. Det er riktig hyggelig.

Jeg har allerede i noen uker visst at jeg er så heldig å få muligheten til å gjenta fjorårets AnaMe – Øyaspesial. Og forrige helg, med endelig akkreditering sendt på epost i dag, ble det brått til at jeg også får gjøre Roskildefestivalen. Sistnevnte i samarbeide med musikkmagasinet GAFFA.

Begge deler like gledelig. Om enn Roskilde kom litt brått på. Men noen ganger skal man jo bare takke, neie, og ta seg fri å dra. Særlig når bakgrunnen er at Gaffa liker AnaMe. I hvert fall best av dem som i vinter registrerte seg på deres blogg ‘n’ roll.

Noen utfyllende liste over hva jeg vil se på Roskilde er det ikke blitt tid til å lage. Øya-liste er underveis.

Nedenfor følger derfor bare favorittlåta med bandet jeg gleder meg mest til å se i middelalderparken; The Black Keys – Too Afraid To Love You. Samt et av de svenske elektro-pop bandene jeg bare må få sett til uken: Korallreven med låta med den passende tittelen: As Young As Yesterday.

Smilefjes!

Anarkistiske feberfantasier

Dette bildet ble tatt i går kveld. Kanskje ikke et av mine heldigste øyeblikk.

Ikke visste jeg da, at kun noen få timer senere skulle verden kjennes så meget bedre. Jeg fant nemlig frem nylånte Sons of Anarchy. En serie som gjorde det lett å ligge helt i ro på sofaen. Og derfor kan sies – i tillegg til riktig type antibiotika – å ha vært sterkt medvirkende til at jeg i dag, i hvert fall teoretisk sett, ville smilt på bilder.

Dette er så ganske fantastiske The Black Keys – Hard Row. En av flere små-klassiske rocke-låter fra seriens like anbefalelsesverdige soundtrack.

Det må også nevnes at The Black Keys har en flott sak ute til den nyslupne «Lonely Boy«.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑