Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

nick cave

Lanegan imiterer Cave

Mark Lanegan på Rockefeller februar 2012
Mark Lanegan på Rockefeller februar 2012

Mark Lanegan tolker Nick Cave.

Det er nesten alt jeg behøver å si om denne versjonen Brompton Oratory, fra The Boatmans Call.

Det er liksom så gitt at dette låter alldeles nydelig. Som det meste annet på Lanegans coverskive Imitations. Bare ennå litt bedre.

Nick Cave – Jubilee Street [Video]

Jeg har skrevet om siste singel fra Nick Caves kommende album tidligere.

Det er imidlertid ingen grunn til å ikke også dele videoen til «Jubilee Street» som ble sluppet i dag.

Regien er ved John Hillcoat, og er selvsagt akkurat passe lekker, små-ekkel og NSFW.

 

Kan jeg glede meg mer?

I dag slapp Nick Cave nok en låt fra det kommende albumet.

Den har foreløbig kun en tekst-video. Men selv den er så pen at den må deles.

For ikke å snakke om låta, som ikke på noe vis legger demper på en allerede vill forventningsglede, med sitt vidunderlige ubehag.

Jubilee Street er så vemodig vakker at det gjør vondt. Og det gjør godt.

Nick Cave & The Bad Seeds – We No Who U R [video]

Da har den første singelsen fra Nick Caves kommende album også fått video.

Den er på sett og vis kledelig i sin ufullendte ynde, næret av en ubehagelig hunger etter noe mer.

Samtidig. Dette er like enkelt som «We No Who U R» også er nydelig. Nedtonet. Og kanskje, likevel, derfor, mer enn nok.

Søndagslyd: How To Destroy Angels

Det er ikke gitt at det egentlig er søndager man skal sette på How To Destroy Angels.

Dette prosjektet til bl.a Nine Inch Nails frontmann Trent Reznor og hans kone Mariqueen Maandig er nemlig selvsagt ikke bare kos. Men det er kanskje også det underliggende ubehaget man liker dem for.

Uansett. Dette er deres siste singel, fra den nyslupne An Omen EP. Og «Ice Age» er en like kjølig elektronisk nytelse som navnet indikerer.

Videoen er for øvrig regisert av John Hillcoat, som tidligere har gjort Nick Caves to western-filmer; The Proposition og Lawless. Det er en namedropping som gir mening. I hvert fall nesten hele den lekre videoen til ende.

Kylie 25 år

Først publisert i Spirit 21.11.12

Kylie Minogue feirer 25 år som popartist med å virkelig vise hvorfor hun har vært stjerne så lenge.

Hun markerer anledningen med The Abbey Road Sessions, som er noe langt mer enn en gamle sanger om igjen skive. I det legendariske studioet har hun tatt med seg 15 av sine største hits, samt en uutgitt fan-favoritt, og latt live-bandet og et orkester kle dem om.

Resultatet er nesten helt strålende. Men feilskjærene er lette å overse når man får servert elektro-pop klassikeren «Slow» i en jazz-form, som er dampende sensuell, og «Confide In Me» har en Bond-lik drakt til å miste pusten av. Re-innspillingen av «Where The Wild Roses Grows» – med Nick Cave – gjør heller ikke på noe vis den fabelaktige originalen til skamme.

Skamme seg skulle imidlertid alle som opp igjennom årene har ment at Kylie ikke kan synge skikkelig. For er det noe disse delvis avkledde låtene viser frem, er det nemlig at hun også har en stemme. I tillegg et uttrykk som altså fortsatt forfører.

Her er singelen Flower, som altså er nesten helt ny. Og nesten på høyde med resten. I hvert fall god nok til at man ønsker seg mer fra jubilanten.

religiøse undertekster.

I dag har avisoverskriftene, og uttalige nettskrift for øvrig, vært fylt med (ny)religiøsitet. Tildels har det vært underholdende lesing, tildels har det bare vært trist.

Det som imidlertid ikke er trist. Er at dette gir en gylden kontekst til å dele denne deilige rå Grinderman-låten. Fra den utmerkede platen som har vært lyttbart tilgjengelig i flere dager allerede, men ikke egentlig kommer før i morgen. For iTunes-handlere kan for øvrig også bemerkes at den utgaven, byr på en remix av låten Evil som er nettopp ondskapsfult god.

Imidlertid. Når alt kommer til alt. Hadde jeg kanskje delt denne låten uansett i dag. Med en like religøs begrunnelse. For det er jo ikke til å komme bort fra at jeg, muligens, kan ha et noe tilbedende forhold til  akkurat denne musikeren. Det uavhengig om det er i et lydmessig skitnere sideprosjekt som dette, eller med the bad seeds.

Men altså, som et litt dirty apropos til dagens spirituelle debatter. Her er Heathen Child.

slowdans.

Egentlig. Skulle her vært en skikkelig danselåt nå. Siden jeg tenkt å danse bort resten av denne fine fredagskvelden.

Men hvem har sagt at all dans skal være utagerende. Så derfor. Her er en flott låt å danse sakte til.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑