Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

johnossi

Jeg, jobbsøker.

Det er en drøy måned siden jeg fikk beskjeden nå. Den store kontrakten, og sikkerhetsnettet for frilanskarrieren, ble sagt opp. Jeg fikk også relativ munnkurv.

Siden da, har jeg brukt tiden til å fremholde påbegynt arbeide. Bekymre meg over kommende økonomiske situasjon og slett ikke få gjort mer enn en håndfull potensielle kundehenvendelser. Samtidig som jeg har klikket meg stadig oftere innom Finn og vurdert de forklokkende stabile inntektene som ligger i fastere arbeide. Noe som vel hentyder at det er nettopp det jeg bør sikte mot. Fastere arbeide altså. Eller i hvert fall et vikariat. Eller engasjement. Med forutsigbarheten det innebærer, både når det gjelder arbeidsforhold og lønn.

For, er det noe jeg lært av disse knappe månedene i frihet, er det at slikt krever en sterk tro. Og ingen tvil kommer foretaket til gode.

Så ergo, for potensielle arbeidsgivere, og evt andre interesserte, følger linkedin-link, før dagens video.

Den er for øvrig selvsagt fra samme band, som jeg lot lyd- og bildelegge posten om selvstendighet, nemlig svenske Johnossi. Denne gangen med låta Mavericks fra deres siste album. Og om enn den er mindre bejaende, er den vel så betagende.

å selge seg selv.

Denne uken ble jeg selvstendig. Selvstendig næringsdrivende. I eget foretak.

Foreløbig er det ikke de store endringene fra forrige uke. Sånn rent arbeidsoppgavemessig. Jeg har jo gått for den myke overgangen, med å beholde min gamle arbeidsgiver som kunde. Men, det er jo ikke slik at en (eller faktisk to) kunde(r) er noe å bli fet av. Sånn i lengden.

Dermed må jeg ut å selge. Selge meg selv. Og min kunnskap.

Sistnevnte er jeg trygg på. Det var det med å se meg selv, som en del av salgspakka, som drar meg ut av komfortsonen.

Imidlertid, om det var komfortabelt jeg ville ha det. Ville jeg jo fortsatt hatt en fast jobb. Faste arbeidstider. Og en gjennomstrukturert tilværelse. Kanskje jeg til og med ville eid en bil. Men det gjør jeg altså ikke.

Så. Uansett om det er en tanke skremmende å skulle ut der, i den store virkeligheten, og si: Hei, dette er meg, dette er hva jeg kan, dette er det du får. Så er det mer skremmende å ikke forsøke.

Dagens låt er da, som seg hør og bør, av det oppbyggelig slaget. Feiende, flott og fengende fra forrige plata til Johnossi: Man Must Danse. For ja, det må man; danse altså.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑