Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

Jessie Ware

Søndagslyd: BenZel & Jessie Ware – If You Love Me

Når man trenger å lande en helg som frem til laptopen tok kvelden var rett så fin: BenZel & Jessie Ware – If You Love Me.

Jessie Ware fortsetter med dette samarbeidet å gjøre noe av den fineste soulen. Eller like gjerne; R&B, som det vel egentlig skal kalles når låten er en slik lekker cover av Brownsteins gamle slager.

Videoen er heller ikke så stygg.

(via Stereogum)

Intervju: Jessie Ware: – Jeg vil lage feminin nattmusikk

Først publisert hos Spirit 23.08.12.

Jessie Ware gjestet Sjøsiden-scene lørdagen under Øyafestivalen. Jeg møtte den sympatiske soul-sangeren like etter konserten.

Jessie Ware. Foto: Universal

Jessie Ware debuterte først denne uken med det alldeles flotte albumet «Devotion». Hun var dermed et såkalt ubeskrevet blad for de fleste i Øyapublikummet. Det er imidlertid noe hun er vant til.

– Jeg har gjort ca 20 festivaljobber denne sommeren. Og nesten alle for publikum som ikke kjenner meg. Det er selvsagt en utfordring, men samtidig er det veldig tilfredsstillende når jeg klarer å holde på oppmerksomheten og gi dem en god opplevelse.

Fra korist til artist

Opprinnelig var Jessie Ware «bare» kordame. Men så hørte den rette mannen henne, og hun fikk gjøre en låt med post-dubstep artisten SBTRKT (som for øvrig spilte etter henne på Øya). Derfra har det hele bare gått en vei. Selv om hun også er veldig klar på at hun har mye igjen å lære, både på scenen og ellers.

– Dette er en drøm. Jeg kan fortsatt ikke tro at det er mulig, at det er virkelig. Det er som om det har kommet for lett, om du skjønner hva jeg mener, sier hun med oppriktig ydmykhet, og en anelse bekymring.

Bekymre seg er da også noe hun gjør støtt og stadig. Og da ikke bare for hvilke baksider det kan være ved at hun kanskje ikke har lidd nok for suksessen, men også for om hun som er så hjemmekjær skal bli grepet av hjemlengsel ute på turné. Samtidig er jo det med mulighetene for å se nye steder, som feks Oslo, noe av det som trekker med artistlivet. I tillegg til at det jo slett ikke er en jobb, men et privilegium å få opptre.

Feminint uttrykk.

Jessie Wares musikk er – samarbeidet med SBTRKT til tross – ikke umiddelbart hva man vil kalle dance-music, selv om den så visst er dansbar. Selv beskriver hun den som feminin, romantisk og helst britisk. Sistnevnte er viktig for henne til tross for alle de amerikanske artistene som har inspirert henne. Det er i Brixton, England, hun har sine røtter, og det er den stolte britiske musikkarven hun ønsker å føre videre.

Listen over artister som har vært viktig for henne inkluderer for øvrig navn som Bjørk, Whitney Houston, Prince, Wacha Chan og selvsagt; Sade.

Og selv om hun lovpriser Øyafestivalens naturskjønne omgivelser, og gjene vil takke sitt velkomne publikum, er det hverken utendørs eller om ettermiddagen hun helst fremfører sin sensuelle soul.

– Jeg liker best å spille sent på kvelden. I mørket, i spotlighten, og badet i scenelyset er det større rom for å spille, og ikke minst; det er mer romantisk. Da kan musikken også lettere nytes som det jeg vil den skal være, nemlig nattmusikk.

Øya 2012 – Oppsummert

Først: Stor takk til Øyafestivalen for en finfin festival!

Det har snart gått et døgn siden Øyafestivalen 2012 ble historie.

Det var 4 dager med mye musikk, det meste av den til og med god. Eller også, meget god. Og så var det bra mennesker – og ikke minst – med en halv kvelds unntak: Strålende festivalvær.

For å ikke gjenta meg selv for mye, har jeg selvsagt samlet alle mine Øya-poster på en side. Der vil den oppmerksomme leser nok se at det er noen avvik fra den opprinnelige planen. Men med unntak av et par av konsertene jeg av ulike årsaker gikk glipp av, var endringene til det bedre. Feks. var både Martin Hagfors og Hedvig Mollestad Trio gledelig gode konsertopplevelser jeg ikke hadde regnet med.

De største høydepunktene kan ellers ikke nevnes for ofte. Da i sær The Afghan Whigs. Det var for øvrig også den eneste konserten der regnet satte en stopper for live-bloggingen. Men regnet var altså på ingen måte til hinder for at det uten tvil var konserten som grep meg mest, og best.

Og jeg gjentar hva jeg ikke skrev i omtalen. Deres tolkninger av både ny og eldre soul / r&b er om mulig vel så frisk i dag som den gang bandet begynte tilnærmingen til disse tilsynelatende mykere sjangre. Kanskje også viktigere.

Her er derfor et av torsdagens aller nydeligste øyeblikk i en mildere og kortere studioutgave: The Afghan Whigs cover av Marie Queenie Lyons «See and Don’t See»:

Andre som må få litt ekstra oppmerksomhet var Tamikrest, Casa Murilo, Metronomy, The Black Keys, The War on Drugs og Jessie Ware. Alle med konserter som ga mer enn den gode følelsen i øyblikket. I tillegg svært forskjellige i både sceneuttrykk og sjanger, men samtidig, veldig Øya-riktige.

Jeg har for øvrig både sett og hørt mer enn det jeg har skrevet såkalt hjem om. Noe har vært så utenfor min musikalske komfortsone at jeg har funnet det best å la tausheten være talende nok. Mens andre er rett og slett blitt bakgrunnslyd til andre distraksjoner, eller bare forbigått. Likevel har jo også disse opplevelsene vært med på å komplimentere festivalopplevelsen.

Og at jeg ikke finner de riktige ordene når 8 åringen min tar til å synge med Odd Future. Så forteller jo det også noe.

Det er selvsagt heller ingen tvil om at jeg allerede: Gleder meg stort til neste år!

Jessie Ware, Sjøsiden

Jeg vet det er mange som berømmmer mange av de øvrige kvinnelige artistene her, men med unntak av Feist, som jeg hørte for lite av, er Jessie Ware en av få som faktisk gjør noe virkelig musikalsk spennende.

Dette er nemlig en sofistikert og utfordrende pop-tilnærming til soulsiden av r&b. Der både Ware, og musikken fremstår pent,og nesten tekkelig sjarmerende. Men det er bare på utsiden. For i de så funky rytmene som skinner gjennom sensualiteten er det til slikt man finest danser skoene av.

I hvert fall om det ikke bare er ettermiddag og man sitter for bedagelig på tribunen her.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑