Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

austra

Å være en ung mann

Først publisert hos Spirit 20.09.13
nadine-sha

En av årets mest bemerkelsesverdige trender er kvinner, som synger rollen som mann.

Tre av de låtene jeg har likt best de siste månedene har vært laget av kvinnelige musikere. De har alle sunget om hvordan det er å være mann. Ikke sett utenfra, men i førsteperson, entall.

Det nest beste, bitreste sporet på Austras finfin Olympia heter «I Don’t Care (I’m A Man)». Neko Case har låten «Man» der hun ikke tøffer seg når hun sier «I’m A Man/That You Rised Me To Be». Det er så tøff hun er.

Det britiske stjerneskuddet Nadine Shah har en mindre bitende, men mørkere, melankolsk tilnærming til å kle seg musikalsk opp i det andre kjønn.

Britisk presse har vært over seg av godord om hennes debutalbum; «Love Your Dum And Mad». Det kommer til å få en pen plassering når min årsbesteliste skal skrives, også. Det er sterkt, det er sårt, det er savn. I hver ladede undertone er det gotisk lengsel. Og så er det stemmen hennes da.

Platens råeste låt er «To Be A Young Man Again». Her er hun en gammel mann som lengter tilbake til sine glansdager, med alt det erotiske vemod det kunne innebære.

Du får ikke lyst til å bli en eldre mann av å høre den. Men du får lyst til veldig mye annet. Ikke minst å høre mer av Nadine Shah.

The Beat and the Puls

Det er bare litt over et døgn til man går inn i det året opptil flere tror vil bli det siste.

Om det nå er undergangen man går i møte, synes jeg om ikke annet man skal gjøre det med litt stil. Feks i form av denne deilig, dunkle synth-popen fra Austra.

Den snart et år gamle singelen «The Beat and the Puls» er kjølig forførende i sin ubehagelig lekre elektro-renhet, der den stiller med linjer som: «Still, words are abrasive/Yours are making me feel right/Feel right/Feel it break/Feel it break.»

Til å gråte av

Noen tårer felles i sorg. Noen av glede. Og noen ganske få ganger røres man slik av skjønnhet at øynene blir våte.

Denne hjerteskjærende coveren Austra gjør av Roy Orbisons klassiske Crying nærmer seg om ikke annet sistnevnte.

Å like, eller å ikke like – det er spørsmålet.

I går skrev jeg om en facbookside jeg liker. I dag tar jeg for meg halve sekken av sider jeg ikke liker.

Det er nemlig en type sider, som stadig frustrerer meg, personlig. Senest sett i går kveld. Og jeg sukker visst ennå.

Kort oppsummert dreier dette seg om alle sidene som vil ha meg til å like dem for å få delta i en eller annen konkurranse. Særlig irriterende er det når disse feks har annonse, som peker rett i lik-oss-undersiden.

Klart jeg ser det er enkelt. Og akk, så forskrekkelig billig. Men selv da, kjøper jeg det ikke. Eller rettere. Jeg ‘liker’ den ikke, siden altså.

Det skinner muligens gjennom her, at jeg har et lunket forhold til de jevne konkurranser også. Jeg begynner ganske enkelt å gå mett av dem. Veldig mett.

Men nok sutring nå. Og over til flott video fra bandet som står bak den siste siden jeg faktisk ‘likte’. Nemlig elektro-poperne i kanadiske Austra og deres besnærende «Lose It».

Nok et eksempel på at kombinasjonen klassisk vokal og synth, ikke bare er spennende, men i blant også ganske så skjønn.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑