Hodet skulle vært alle andre steder enn her jeg sitter og bergtas av Big Thief.

Jeg har jo annen jobb å bedrive. Men hele meg er tilstede, rørt, beveget.

Det er noe med det medrivende samspillet, den komplekse, tilforlatelige enkelheten og ledigheten.

Den konsentrerte ukonsentrerthet. Som de nå flere gangene teksten, akkorder eller toneart har forsvunnet for dem. For å hentes tilbake i flerfoldighet. I impro. I det som var en medley, og nå er en avstikker inn i utstrakte alt-pop-grenseland.

En vidunderlig forkjærlighet for øyeblikkets magi.

Klassiske rocke-riff som kaster av seg regelryttere, Som kan den amerikanske sangboka på kryss og tvers, og setter sidene på skeiva. Det var en ny sang.

Så Adrienne som synger solo om å lytte, om å ikke kunne bygge en regnbue eller få jorda til å snurre. Det soste der er nesten ikke sant. Skjønt det er jo stunder som dette som får hverdagene til å gå rundt.

Dynamikken er storslagen når bandet, i neste låt, går over i americanen, på grensa til country i ironisk intensitet, muligens uutgitte Beautiful world, der border patrol og overvåkningssamfunnet får flere pass påskrevet. Inkludert noen noter om det som fortsatt kan mistes. Som at en 85 åring kan sykle fra kyst til kyst.

Litt ros til å bade i Oslofjorden, før Vampure Empire. Pust. Og joda, over halve publikum kan ta over nest siste strofe.

Inconprihensible, hovedsettsavslurnibr, der hun synger,med ettertrykk: how can beauty that is living be anything but true.

Som er sannelig vi sier dere, vi vt hva vi gjør, også at det er lov å tøyese med tunga. Så nesten hele Sentrum scene humrer.

Som Lenker så minnet oss på, da de kom ut til nok en ny sang: Vi er her og deler denne stunden med hverandre.

Og akkurat nå blir lite finere enn akkurat det. What I see is love, som hun synger det. Før hun lærer seg tusen takk, og det hele avsluttes med, alldeles passende, mesterlig nok: Masterpiece

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut