Jeg er sjelden enig med meg selv når det kommer til årsbestelister. Er det albumet jeg har likt best, eller det jeg, når jeg søker mot noe større enn meg selv som referanse mener er årets mest nyskapende?

Om det er sistnevnte er det ofte jeg mener svaret er platen som er nummer to på denne listen. Ingen har heller egentlig imponert meg mer.

Så hvorfor topper de ikke da?

Jeg tror svaret er så enkelt som at da måtte jeg spilt det mer, i flere sammenhenger. I sin helhet.

Noen ville kanskje si at jeg har falt for behagets tyranni. Vellyden som gjør meg godt. Det stemmer, også.

Men det er også noe av sjarmen med å lage disse listene. De er skrevet, stemplet ut og samtidig subjektivt plastiske. Et utsnitt av den siste ukens smak for året, som selvsagt ikke er en statisk størrelse. Selv om noe står seg bedre over tid.

Den observante leser vil også se at samsvaret mellom denne listen, og det som sto på trykk i avisen bare nesten er den samme. Jeg tror det handler om gråværet. Fugene. I den som nå altså er nummer to.

Og så det at jeg er for å fremheve det beste norske, sammen med, og ikke ved siden av. Selv når det i ettertid, fordi listen er en annen, og dermed også farges av det å sette sammen spillelisten, og igjen. Det jeg har hørt mest, alt i alt.

Så her følger altså en liste over det som, i min bok, er årets 30 beste album. Først representert med en video, og i blant tekst og lenke til evt. anmeldelse i avisa. Deretter en spilleliste med en låt fra hver.

Så til slutt, et lite oppsamlingsheat, som en annen dag har vært, kunne været, eller vil være, på denne listen her:

30. Anhoni and the Johnsons – «My Back Was A Bridge For You To Cross»

Albumet ellers er både inspirert av – og en hyllest til – Marsha P. Johnson: trans-pioner, Stonewall-deltaker og forkjemper for skeive rettigheter. Hun som The Johnsons faktisk er oppkalt etter, og som Anhoni skrev sangen «River of Sorrow» til allerede i 2007. Omslaget er et portrett av Johnson, muligens også som et uttrykk for hennes eget ønske om å bringe den aktivistiske arven fra sin muse videre. Les hele anmeldelsen her.

29. I’m Kingfisher – «Glue»

I stedet for at jeg skal gjøre som jeg pleier å gjøre i avisa, og analysere låtene, og mene mer om hvorfor dette er skikkelig godt musikalsk håndverk, med nye jazztakter, følsom fylde og intelligente tekster, så skal jeg heller gi ordet til Thomas selv. På syngende svensk. Les ham forklare skiva her.

28. Eir – «Om jeg lar deg sove må du våkne»

27. 100 Gecs – 10,000 gecs

26. Reverend Kristin Michael Hayter – «SAVED!»

Samtlige spor er spilt inn på moderne høyteknologisk vis. Deretter er opptakene av sang, tungetale og piano overført til kassetter, for videre manuell manipulering, eller skading og skjending av noe fullkomment. For derfor å bli perfekt. Les hele anmeldelsen i avis her.

25. Lilja – «Mirage»

I samspillet låter enkeltdelene – uavhengig av å ha sitt opphav i gnawa, raga, joik eller samba – først og fremst som helstøpt håndverk. Les hele anmeldelsen i avisa her.

24. Sarah Klang – «Mercedes»

23. Corinne Bailey Rae – «Black Rainbows»

«Black Rainbows» byr på mye, i mange sjangre. Sangeren, som startet karrieren i fødebyen Leeds med det forholdsvis ukjente indierockbandet Helen, har funnet sin indre rocker igjen, og attpåtil punker, hiphoper og jazzer. Les hele anmeldelsen i avis her.

22. CMAT – «Crazymad, For Me»

Et fornøyelig konseptalbum om tidsreiser og hjertesorg. Og det er enkelt å forstå hvorfor sangeren og låtskriveren Ciara Mary-Alice Thompson har blitt kalt den irske Dolly Parton: Denne overdådige popen puster country. Men enda mer handler det om en benådet evne til freidig historiefortelling. Les hele anmeldelsen her.

21. Mari Boine & Bugge Wesseltoft – «Amame»

Det burde ikke overraske noen at det låter fint når Mari Boine og Bugge Wesseltoft slår seg sammen igjen. Men at det skulle bli så finstemt, for ikke å si skjønt, det var kanskje ikke gitt. På «Amame» uttrykkes en gjensidig tillit og respekt for hverandres uttrykk som hører til sjeldenhetene. Les hele anmeldelsen i avisa her.

20. Kara Jackson – «Why Does the Earth Give Us People to Love?»

Den musikalske forankringen er like mye i sørstatscountry-tradisjonen og hos forbildet Joanne Newsom, som i oppveksttraktenes jazz. Disse luftige valgene lar lyrikken komme til sin rett, som sangtekst, og ikke bare smart spoken-word, fremført av en fyldig røst. Les hele anmeldelsen her.

19. María José Llergo – «Ultrabelleza»

Begge etablerte seg også først som tradisjonsutvidere på hjemmebane før de – etter behørig kritiserte og kritikerroste verk – har gitt seg hen til særdeles vellykket kommersiell eksperimentering. Les hele anmeldelsen i avisa her.

18. Beharie – «Are You There, Boy?»

Intervju med Beharie, for avisa, kan du lese her.

17. Kali Uchis – «Red Moon in Venus»

16. Young Fathers – «Heavy Heavy»

De mange desillusjonerte , men kryptisk vittige tekstene er pakket inn i rytmisk støy. Ofte med melodiske digresjoner som spriker i alle mulige retninger. Men like fullt virker de samlende, som i «Tell Somebody»: En salme tilegnet det å si fra til noen når livet butter, presentert som en kampsang for å fremme fellesskapet på dansegulvet. Les hele anmeldense her i avisa her.

15. Lana Del Rey – «Did you know that there’s a tunnel under Ocean Blvd»

På fantastiske «A&W», bærer hun korset av å være an American whore og minner om at lite varer lenger enn et dårlig rykte, før hun lar Judah Smith, en kontroversiell kjendispastor, få ordet i et mellomspill. Siste setning i Smiths’ preken er et at ingenting handler om mottakeren. Kanskje for å si at alt her handler om Lana Del Rey. Les hele anmeldelsen i avisa her.

14. Olivia Rodrigo – «Guts»

Min indre 19-åring er begeistret. 19-åringen i huset likeså. Det er bare å konstatere at Olivia Rodrigo har laget et rocka popalbum til glede for alle som har vært, er, eller snart kommer til å bli myndig tenåring. Les hele anmeldelsen i avisa her.

13. John Francis Flynn – «Look Over the Wall, See the Sky»

Og selv om det er stor forskjell på The Pogues’ punkdrevne takling av irsk folkemusikk og Flynns langt mer eksperimentelle uttrykk – plassert i electro/vise-leiren – er det en sammenheng her. Les hele anmeldelsen i avisa her.

13. Boygenius – «The Record»

11. Caroline Polachek – «Desire, I Want to Turn Into You» 

Mye tyder dermed på at Caroline Polachek, som var spådd å bli Gen Z’s Kate Bush, står foran et større kommersielt gjennombrudd. Og det står i hvert fall ikke på albumkvaliteten. Les hele anmeldelsen her.

10. Mitski – «The Land Is Inhospitable and So Are We»

På «The Land Is Inhospitable and So Are We» søker Mitski en helt annen dans. Borte er glam- og disko-strofer, borte er den polerte elektropopen. Ikke er det noen umiddelbare hit-låter her heller. Les hele anmeldelsen i avisa her.

9. Sufjan Stevens – «Javelin»

«Blue Bucket of Gold» , sistesporet på «Carrie & Lowell», er et inderlig, hviskende rop om å bli elsket, av sine nære, sine venner, av Gud. Dette ropet gjentar og gjentar seg utover på «Javelin», som et evighetens ekko. Under ekkoet gror selvransakelsen. Sufjan Stevens søker stadig tilbake til lengselens opprinnelse, den personlige kristentroen, og håpet om at kjærlighet overvinner alt. Til og med døden. Les hele anmeldelsen i avisa her.

8. Sofia Kourtesis – «Madres»

7. Jørund Vålandsmyr og Menigheten – «Mellom Eydehavn og Hedemora»

Jeg er høy og mørk til sinns , synger Jørund Vålandsmyr på sitt tredje album med Menigheten. Linjen er et av mange eksempeler på hvordan sørlendingen, samt medforfatter Bernhard Vigen, leker seg frem til noen av de sterkeste – og morsomste – språklige bildene på mannlig sårbarhet og selvsikkerhet siden Joachim Nielsens glansdager. Les hele anmeldelsen i avisa her.

6. Christian Kjellvander – «Hold Your Love Still»

«I wanna give you this / and ask for nothing in return» . Med bevrende baryton, og kun det, slår Christian Kjellvander an en nøysom og nytestamentlig tone allerede fra første strofe på sitt niende soloalbum «Hold Your Love Still». Les hele anmeldelsen i avisa her.

5. Everything But The Girl – «Fuse»

Det er rart med det: Originalen er ofte bedre enn kopiene. Så også i forholdet mellom dem som i sin tid var foregangsbandet innen folktronica og triphop, og deres etterfølgere. Les hele anmeldelsen i avisa her.

4 . Fever Ray – «Radikal Romantics»

Fever Ray har gitt seg kjærligheten i vold. Men det er ikke snakk om noen love songs -formel når verket kommer fra Karin Dreijers hånd. Les hele anmeldelsen i avisa her.

3. Mandy, Indiana «i’ve seen a way»

Effekten her er filmatisk. Men også like engasjerende som å spille ditt dystopiske favorittdataspill på storskjerm. Behovet for å bevege seg er påtrengende:

2. Lankum – «False Lankum»

Musikalsk er dette en medrivende fortelling om overganger og brytninger, om å ri på bølgene, og den mer ubehagelige motsatsen: å bli ridd av dem. Underveis blir man vei- og villedet av tre mellomspill kalt «Fugue 1», «Fugue 2» og «Fugue 3». Den første fugen kommer som en mare i tredje låt ut. Les hele anmeldelsen i avisa her.

1. Amaraae – Fountain Baby

Så visst er dette en leken og lekker fest av et popalbum. Men det er også noe annet viktig: Dette er en stolt og velformulert påminnelse om verdien av åpenhet for (musikalsk) mangfold og personlig frihet. Les hele anmeldelsen, med tittel: Drøyt bra, her.

Og så slengerne:

Hederlig omtale, i betydningen også veldig bra, og kunne, blant flere jeg sikkert i forbifarten har glemt, like gjerne vært på listen. Relativt lite rangert:

Wednesday – «Rat Saw God» / Bonnie Prince Billy «Keeping Secrets Will Destroy You» / Blondshell «Blondshell» / Harald Lassen – «Balans» / Beverly Glenn-Copeland «The Ones Ahead» / Lost Girls «Selvutsletter» / Jenny Lewis – «Joy’All» / Brighde Chaimbul – «Carry Them With Us» / Julie Byrne – «The Greater Wings» / Sidiki Camara – «Return to the Traditions» / Mon Laferte – «Autopoiética / BCUC «Millions of Us» / Naaljos Ljom – «Naaljos Ljom 2»