Noen ganger kommer det album jeg gjerne skulle skrevet om. Men så blir det av ulike årsaker ikke slik.

For eksempel Kristine Hovdas fine andrealbum «X» og den påfølgende EPen «X-tensions».

Mitt forhold til Kristines musikk begynte med at jeg leste en omtale av boka hennes; «Jeg lever ikke lenger selv». Jeg googlet. Fant litt lyd. Så leste jeg boka.

Dette hendte på den tiden jeg jobbet for bladet Fri tanke. Jeg skulle skrive om helvetesangst, trostap, det å være skadet av egen og andres trosutøvelse. Kristine var det perfekte intervjuobjekt. Intervjuet varte et par timer.

Samtalen satt i. Saken satt i. Som mange vet. Det var det ubevisste forarbeidet til min egen bok. I hvert fall var det en foranledning.

For intervjuet, møtet, samtalen, satte spor. Flyttet noen tanker. Åpnet nye tankerekker og inspirerte. Slik også det å høre hennes sanger kan gjøre det.

Men i stedet for at jeg skal forklare dem, har jeg spurt om hun kan gjøre det selv. Så her følger, med Kristine Hovdas egne ord, låt for låt:

X og X-TENSIONS

X er et album, som tittelen antyder; om ekser. Ti låter om oppbrudd, om å se tilbake, om å registrere hvor man er på kartet, for å kunne finne veien videre. Det er også et album om den mystiske X-faktoren; den romantiske kjærligheten, og hvordan man skal finne den.

Hva er den, egentlig?

Og trenger vi hjelp av noe annet, et X, for å bevare den?

Selve albumet er en reise, et veikart, til kjærlighet. Derfor henger låtene kronologisk sammen, og de er ment å lyttes til i sammenheng. Det er ikke ti ekser, men flere av situasjonene jeg har vært i minner om hverandre, derfor gikk det an å sy dette sammen til en fortelling.

Etter at X ble utgitt, kom også EP-en X-TENSIONS, med låter som ikke fikk plass på X; både fordi de låt annerledes, og fordi de tematisk skilte seg litt fra moderalbumet. Mens X var et oppgjør med eksene, er X-TENSIONS er i større grad et oppgjør med meg selv.

Men la oss starte fra begynnelsen:

What do you fear

Den ble skrevet midt på natten til en person jeg hadde en nær relasjon til, men aldri helt klarte å finne ut av om var romantisk eller bare vennskapelig. Til slutt skrev jeg denne og sendte ham, nærmest som et forskningsspørsmål: Handlet dette om at han rett og slett var redd, og isåfall, for hva? Låten er både en kjærlighetserklæring og en anklage, derfor har den denne blandingen av lekenhet og frustrasjon i seg. Den fikk et helt annet uttrykk på plate enn på demoen; jeg tok den med til produsent Matias Tellez i Bergen, og med Pablo Tellez på bass og Kim Åge Furuhaug på trommer ble det plutselig mer fart og snert i den.

Breathe

Denne skrev jeg på bussen på vei hjem til juleferie etter det som var et ekte «Notting Hill»-øyeblikk midt på natten. Et ønske om å få lov til å være i det som er, uten å sette merkelapper på det for tidlig. En bønn om å la pusten vise veien. Den ble spilt inn på hytta til Egil Arntzen under lockdown i pandemien, med det vi hadde tilgjengelig av instrumenter; et knirkete piano, en nydelig Solina, nylongitar, god tid.

In The Air

Følelsen av å henge i løse luften etter et brudd. Den ble skrevet på flyet, slik teksten antyder. Opprinnelig var dette en seig, introvert synth-demo, som vokste til å bli en poplåt med baklengsgitar og høylytte trommer i studioet til Roar Nilsen og Øystein Frantzvåg og med Andreas Ulvo som produsent; det var for meg bare å lene meg tilbake og stole på prosessen.

Låten måtte gjennom noen av- og påkledninger før vi fant den rette balansen. Jeg har aldri før laget noe som breier seg sånn, men det var godt å la låten få utspille seg til den var ferdig. Til desperasjonen fikk lagt seg.

In The Air er en låt jeg nå hører godt ble skrevet midt i en eksistensiell krise, som ikke bare handler om den personen som forlot meg. Det handler også om å lete etter en Gud jeg en gang trodde på, men ikke lenger kunne finne. Jeg tror kanskje den følelsen er umulig å relatere til, om man ikke har opplevd det selv. En ensomhet som sitter under huden, som ren angst.

«I traveled the world to forget you- still I see you everywhere. I hurried back to meet you, but you vanished in the air».

I Still Speak

X i konsentrert form; en kjærlighetssang til alle eksene, og alt som fortsatt bor i meg av dem etter at de forsvant. Det måtte bli fem-takt, for den skjeve lykken det er å komme til en slik erkjennelse. Nydelig innpakket av Andreas Ulvo på orgel og Øyvind Blomstrøm på gitarer, og strykearr av Matias Tellez.

Who Said

En tolkning av diktet «Hvem har sagt» av nå avdøde Kolbein Falkeid. Jeg ringte enken hans og fikk lov til å bruke teksten, det er jeg svært takknemlig for. Noen ganger har noen andre rett og slett sagt det bedre.

Låta er en duett med Marcus Forsgren; en duett i utradisjonell forstand, for han benytter seg mer av elgitar enn av stemmen. Men enkelt sagt er det en låt om å se seg selv i kortene, er det egentlig jeg som er redd, som stikker av? Den ble spilt inn på en kveld i Studio Paradiso i Oslo; vokal og flygel i ett take.

Where Does The Love Go

Denne rant ut av meg etter at bestefar døde midt i mitt livs verste kjærlighetssorg. Jeg måtte stille spørsmål ved absolutt alt. Finnes kjærligheten? Finnes Gud? Hva skjer når vi dør? Hvor blir det av all kjærligheten når noen dør? Låta ble spilt inn i flere omganger; i stua til Kevin Steinman på Frogner, i Chaka Khan med Silje Høgevold bak spakene, og trommespor kom via Kim Åge Furuhaugs hjemmestudio i Volda.

Tilsammen ble det en kjærlighetsmanifestasjon, ihvertfall for meg: all denne innsatsen for å hedre kjærligheten til mine kjære besteforeldre. Kjærligheten dør aldri, om ikke annet lever den videre i denne sangen, som lever videre i meg.

I Am My Own

Det drar seg til. Denne låta er kanskje den viktigste på hele albumet. For å finne kjærligheten må en først finne seg selv, det er min klare overbevisning. Jeg laget denne låta sånn at jeg kunne gå rundt i Oslo by og høre den på repeat til jeg klarte å tro på det selv. Silje Høgevold la på noen uimotståelige beats og koringer.

Joy

Når en har funnet seg selv, kan en slippe til gleden. Jeg satt på toget på vei til studio i Bergen for en ny session, da toget passerte Finse. Og på Finse hadde jeg noen år tidligere løpt et ultraløp, fordi jeg var nydumpa og tenkte jeg like gjerne kunne pine meg selv med løping som å ligge på sofaen og grine. Jeg vet ikke helt om slikt er særlig sunt for psyken, men jeg var desperat, hva gjør man?

Jeg løp. Uansett: noen år senere kunne jeg sitte i ro og forventning på toget og bivåne denne sinnssyke løypa, og bli både trist, rørt og imponert over denne personen som en gang var meg, som hadde gjort dette. Hvis jeg kunne være så sterk når jeg var lei meg, hva kunne jeg ikke få til når jeg var glad? Jeg kom til Bergen, Matias grep låten begjærlig og vi spilte den inn der og da, med cembalo og piano og stryk og kor, og et althorn på toppen; noe skal man ha igjen for å alle disse årene i skolekorps.

Looking Forward

Jeg vil strekke meg så langt som å si at X er et spirituelt album, fordi det går via fortvilelse og kollaps til en ny tro. På hva? På det som dukker opp på veien, når man gjør det harde arbeidet å finne hjem til seg selv. Og når man har gjort det, hva står igjen? Veien videre. Dette er en slags moderne «A dream is a wish your heart makes»-låt, jeg pleier å kalle den «Cheers»-låta, jeg synes den minner om den roen og resignasjonen man finner i baren etter stengetid, etter at kaoset har lagt seg. Som den serien, som den låta, where everybody knows your name.

Your Body Knows

Denne hadde jeg liggende i mange år før jeg turte å spille den inn. Det var en frykt for å ødelegge den, for ikke å få til det jeg ante lå i den. Og kanskje også, en motvilje mot å gå inn i de mørke følelsene som gjorde at jeg en gang måtte skrive den. Eller, skrive den. Den kom til meg midt på natten i mitt livs vanskeligste øyeblikk. Det føltes ikke helt som at jeg skrev den. Så hvordan skulle jeg da forvalte den?

Svar: med hjelp av en ny krise i nyere tid. Et nytt behov, som gjorde at jeg spurte fiolinist Ole-Henrik Moe om hjelp. Han kom til unnsetning, og la stadig nye strykere i lag på lag oppå piano- og vokaltaket jeg hadde sikret noen dager tidligere, i stua til Kevin Steinman. Kevin har jeg forøvrig spilt live sammen med i mange år, han er en fantastisk multiinstrumentalist, sanger og låtskriver.

Noen vil si at Your Body Knows er den viktigste låta på albumet. Det er jeg tilbøyelig til å være enig i. Men for virkelig å understreke at den er postludium og konklusjon, lot jeg Ole-Henrik legge en to minutter lang drone mellom denne og låta i forveien. Det føltes som den trengte den plassen, den andakten. For med den kommer jeg også tilbake til troen jeg mistet et sted på «In The Air». Det er noe i oss som bærer oss, selv når vi selv har gitt helt opp. Hadde jeg ikke trodd på det, hadde jeg ikke klart å skrive musikk. Og hadde jeg ikke skrevet musikk, hadde jeg kanskje ikke trodd på det.

---

X-TENSIONS

Shine On

En låt om det nye håpet som oppstår når noen møtes for første gang. Går det an å anerkjenne den andres skjønnhet, uten å skulle sikre seg den og eie den, og på den måten gå gjennom hele X-prosessen en gang til; brudd, sorg, selverkjennelse og nyorientering?

Det er Shine On et forsøk på. Om jeg lykkes, er en annen sak.
Jeg fikk med meg Johannes Refsdal (Bear’s Den) til å synge duett på denne, og med ham fikk jeg også banjo, hurra! Det var fint å lage en klassisk kjærlighetssang med bare gode følelser. En sang å puste ut av. Spilt inn stykkevis og delt, også denne; med hjelp av Kevin Steinman, Silje Høgevold, Ole Øvstedal og Kim Åge Furuhaug, og nevnte Johannes.

Love Me Like The Rest/So Sure

Denne ligner sjangermessig på både What Do You Fear og Looking Forward. Men når undertegnede får fritt spillerom til å stille alle disse spørsmålene; når går hun for langt? Hvor lenge har man rett til å insistere seg inn i andres liv, på andres bekostning? Og hva skjer når man plutselig angrer? Disse låtene er litt vonde å høre på, skal jeg være ærlig. Og det skal jeg jo.
Begge låtene ble spilt inn under lockdown hos Egil Arntzen, med litt ekstra trommehjelp av Kim Åge Furuhaug.

Special

En låt som kunne vært med på X, men som ikke fikk plass. Livet er en stadig spiral av forsøksvise erkjennelser. Sånn sett er dette en låt som i tematikk ligner på «I Am My Own». For om man hele tiden strever etter å bevise for seg selv og andre at man er god nok, kanskje til og med spesiell, er det vanskelig å finne den kjærligheten man lengter sånn etter. Kanskje man må begynne et helt annet sted, kanskje man må begynne helt i barndommen. Så det gjorde jeg, på denne. Spilt inn live i Bergen med Matias Tellez som produsent, samt Chris Holm på bass, Ivar Thormodsæter på trommer og Erik Halvorsen på piano.

What Do You Fear

Demo-versjonen. Fordi jeg etter alt dette fortsatt ikke vet om det er jeg som er redd, eller om det er de andre. Og sånn kan man holde på. Og det gjør vi.

Kristine Hovda har slippkonsert fredag 11. november på BO – Billedkunstnerne i Oslo, med tittelen X-files: https://www.facebook.com/events/156690450833077