Du vet jeg kan vente… til alt har ordnet seg.

Linjen er ikke hentet fra første låten jeg hører. Men øyeblikket jeg bare må dele fra. Det er noe med sammensetningen av ordene, stunden her på gresset, i solen, i skyggen av tordenskyene, som treffer, sitter, riktig.

Kanskje er det ikke like intents alt sammen her, som det var på Rockefeller sist, men denne rocken river likevel, balladetaktene også. Aha-a-a-a, som det så lavt ble sunget med.

Før Menneske, kjære menneske steg opp, i både volum og tangentens intensitet. Pluss stemmen da. Den som får deg til å tro på bønnen for mennesket, livet, her og nå.

De – som i vi – er de siste i pønkversjonen av å gå på vannet. Og jeg revurderer linjen om at dette skulle stå noe som helst tilbake for tidligere Ropstadkonsertopplevelser.

Det står i hvert fall ikke på det som skjer der på scenen, så kanskje var det bare meg, mine ører, eller sinn som ikke tidlig nok tok energien derfra inn.

Men den vidunderlig sømløse overgangen til Det store Blå, var aldri til å gå glipp av. Eller denne versjonens villskap i det følsomt raskere tempoet, det som gjør at ordene kom nesten for fort, og så fort får fornyet nødvendighet, også der det dras ned i verset etter.

Det en preken etter mitt hjerte. Velsignet være!

Og Natta er over nå 🙂

Skrevet og publisert under konserten på Øya 2019