Sannsynligvis siste post, om ikke siste konsert.

Litt forsinka, ikke vi, men artisten, med denne herlige mashupen av latino smud jazz og hiphop, som forsikrer at hun er excited og at det er på tide å riste på legemet, et sted ut i tredje låt.

Den første fikk meg ikke overbevist, om noe, men så får hun tak på egen varme, og oss, og resten. Og spørsmålet om vi vil ha fønky er det riktige, også i sitt rungende musikalske tilsvar på bekreftelsen.

Selvsagt er det feil å stå her med telefonen fremme. Igjen, skal det ristes løs, i tilstedeværelse, av det post-bossanoviske lynnet.

Så ergo, danse fremfor å skrive resten, og publisert, så.

Siste festivalkvelsmodus. SMILETEGN. Smil. Dans.