I 1983 kom en mann inn i et platestudio. Han leverte et album. Det het L’Amour. Selv kalte han seg for anledningen Lewis. Den tonale referansen til pulp-westernforfatteren Louis L’Amour, visstnok intendert og uforståelig.

Så forsvant han. Kanskje.

Det skal muligens finnes noen andre album. Under andre navn. Utgitt senere.

L’Amour har fått nyutgivelse nå. Uten at verden vet så mye mer om hverken opphavsmann, dedikasjon eller hva som skjedde underveis. Alt man har er denne usedvanlig vakre synth-folk-skiva.

Jeg tørker en tåre eller flere for hver låt jeg spiller. Igjen.

Likevel, de er ikke sentimentale de tosomme portrettene han spiller frem. De er vemodige. Vare. Såre. Lengsler som brister.

Synthene kaller til fremtidstro, alt annet i piano, strenger, vokal og tekst forteller om en elskov som allerede har vært vidunderlig (drømt).