Det blir ikke mer fredagsfeiring enn første låt i Arcade Fires 22:13 minutter lange promovideo, som også har fått dens navn.

Resten av filmen tar seg av 80-talls-disko-new-wave-etterfesten. Eller resten av uka, og sikkert året.

Jeg trodde i grunn disse sjangerdefinerende kanadierne hadde gjort sitt. Så evner de jammen å gjøre mer, av noe helt bedre annet. Det i seg er litt stort. Det er større at albumet – som altså er underveis – kan vise seg å vitalisere bandet som både ga indien nytt liv, og gjorde den kjedeligere. Da alle andre skulle gjenta den suksess de til nå ikke en gang nesten har klart å leve opp til.

Men tilbake til Here Comes The Night Time. Den låten. Den delen av dansefilmen. Det er musikkunst. Selv uten Bono-detaljen.