Å klage på Spellemanns(nomiansjoner) er en egen øvelse. Særlig aktuell på dager som denne.

Årets åpenbareste klagemål er forbigåelsen av Stein Torleif Bjella i både tekstforfatter- og mannlige artist kategoriene.

Men jeg tar meg i å synes at det kanskje er vel så trist at Electrocutango ikke har fått noen nomiansjon. I det hele tatt. De har også blitt sørgelig oversett på de fleste årsbeste-lister. Sistnevnte i grunn mest overraskende.

Dersom jeg hadde laget en årsbeste-album-liste ville nemlig dette bandet, jeg tidligere skrev om i Spirit-posten: Stor i Latin-Amerika, ikke bare fått en hederlig plassering. De ville vært, om ikke øverst, så inne på topp syv, uavhengig av sjanger og landegrenser.

Albumet Adrenalinia er noe så sjeldent som freidig, elegant og fyrrig elektro-tango. Det lyder strengt, og lidenskapelig lekent, der Electrocutango på selvfølgeligste vis svinger seg mellom ulike latino-uttrykk, via hip-hop til ambientens skyggesider. Melankolien duver i undertonene, mens det flørtes intenst mellom de dansbare linjene. Kort sagt; dette er et album som like gjerne kan nytes en søndag ettermiddag, som på dansegulvet kvelden før.

Her er da seriøst god og skøy tango-rapping i «Tango del Gringo»: