Jeg skrev nettopp en lang melding, over flere avsnitt, helt uten smiletegn.

Jeg så det ikke før etter jeg trykket send. Og da var det brått for sent å være [mer] hyggelig.

Jeg velger da selvsagt å legge skylden for den sosiale tabben på kveldens ellers så passende lytting til Hanni El Khatib. Han kan nemlig ingenlunde beskyldes for å være hyggelig, om enn «Come Alive» er aldri så fengende garage-blues.