I kveld har jeg lest meg opp på den pågående debatten om anonymitet i nettdebatter.

Det ligger for meg at jeg kanske bør mene noe, også skriftlig. Særlig siden jeg etter sigende ikke følger helt med i tiden, og forblir semi-anonym her, og dermed ofte i kommentarfelter, en god stund til.

Jeg kan være tilbøyelig til å være enig i at det er, om ikke bakstreverskt, så temmelig unødvendig å ikke stille meg bak det navnet jeg ellers bruker ute i virkeligheten. Det er jo ikke noen egentlig grunn til å la være. Jeg har jo sjelden hverken intime betroelser eller noe virke der varsling trenger tåkelegges for å være synlig.  Det er for øvrig de eneste reelle argumentene jeg kan se for at anonymitet kunne være ønskelig, og kanskje også påkrevet.

Hvorfor jeg så likevel forblir AnaMe her, utover den åpenbare illusoriske friheten et pseudonym gir, se det har jeg egentlig skrevet nok om tidligere.

Derfor, skal jeg heller vie resten av denne ikke helt helhjerta bloggposten til et band jeg absolutt burde ha delt for i hvert fall et par uker siden. Og helt sikkert lenge før det, ettersom de figurerer på flere av mine festligere spillelister fra før Spotifys tid.

Uansett. Australske Cut Copy er bandet. Og låta, som spilles hver gang jeg trenger å danse litt for meg selv, noe som i grunn har vært forbausende ofte i det siste, er Need You Now.