De siste par ukene har jeg bedrevet utstrakt syting og snufsing rundt på nettet.

Det har vært en, eller flere, av disse ikke-alvorlige vinterdiagnostiserte tilstandene. Slikt det nesten er greit å klage om, i moderate mengde da…

Jeg kjenner jeg med denne posten er i ferd med å overskride egen grense for sutresnakk. Imidlertid måtte, i den grad noe faktisk må gjøres her, dagens video settes i riktig kontekst. Og sammenhengen er sofasliten og utstrakt musikksurfing i etterkant av siste artikkel fra-sending tidligere i dag.

Der jeg mer eller mindre lå og syntes sørgelig synd på en knapt-på-bedringens-vei-kropp, kom jeg brått over denne mexicanske New Yorkeren, med det fine navnet: Rana Santacruz.

Musikalsk sett befinner han seg i de modne, og råere, ytterkantene av det glad-melankolske landskap Beirut tidvis frekventerer. Det er sentimentalt, i ordets beste betydning. Slik musikk man ganske enkelt vil, og må, danse langsomt til.

Videoen her er et 18 minutters liveklipp fra en mini-konsert Santacruz holdt for en drøy måned siden. Og fikk i hvert fall denne sjuklingen på langt friskere tanker.