Forrige helg laget jeg en spilleliste, Høstløv. I førsteutkastet inneholdt den til min forskrekkelse kun mannlige artister. Jeg trodde likevel, i nesten en hel dag, at den holdt mål. Men selvsagt. Det måtte noen mer feminine utrrykk til før den ble bra. Så i nåværende utgave er det om ikke en fin blanding, så i hvert fall en antydning til ballanse.
Denne hendelsen fikk meg imidlertid til å tenkte. Hva gjorde at jeg, som ellers pleier smykke meg med en høy bevissthet omkring kjønnsfordeling, brått gjorde en slik unnlatelsessynd?
Og jeg har ennå ikke kommet opp med noen fullgod forklaring…
Noe var selvsagt tonen jeg var ute etter å listelegge. Den er åpenbart noe jeg mer forbinder med mannlige musikere, i akkurat den lettere blodfattige- melankolske-tapte romanser-indieformen som preger denne listen. Det er kanskje ganske enkelt færre damer på akkurat den scenen. Eller at jeg rett og slett ikke hører dem. Fordi så mange av dem som formilder slikt er menn som likner disse artistene.
Evt. er det noe så sørgelig som at det jeg kaller melankoli hos disse mannlige artistene, er det samme som jeg kaller syting hos deres kvinnelige motstykker. Men det er evt også en forklaring jeg ikke vil være ved.
Derfor. Dagens video er fra en dame som definitivt ikke syter. Nemlig irske Imelda May. Her med låta Psycho fra hennes fantastiske album Mayhem, som kom tidligere i år.
For øvrig en låt jeg stadig hører når jeg må huske å være levende. Og det må man jo rett som det er. Leve altså.
AnaMe - Aslaug Olettes musikalske dagbok - 
Kan kanskje ha noe å gjøre med at personlig smak transcenderer det politisk korrekte? Jeg blir i hvert fall SVÆRT skeptisk når folk sier at jeg bør like noe fordi artisten er kvinne eller etnisk minoritet. Er uttrykket sterkt nok skulle det ikke være nødvendig å måtte påpeke at det er «riktig» å høre på/se på/lese produktet.
På den andre siden ser jeg jo at utgivere ofte ekskluderer en del artister fordi man tror/antar at de ikke vil slå an, altså selge bra nok. Det er jo nok av historier om kulturelle bidrag som nesten ikke ble noe av, men som endte opp som globale fenomen. Først og fremst J.K. Rowling og Harry Potter bøkene. Hun ble refusert av flere forlag før hun ble publisert av Bloomsbury. «Life of Brian» hadde ikke blitt noe av hvis ikke George Harrison hadde pantsatt huset og kontoret sitt. OSV.
LikerLiker
Tror ikke denne tankeløse listingen er noe utslag av hverken mangel av, eller ønske om, PKhet i forhold til smak.
Som nevnt i teksten er jeg ikke sikker på hva årsaken er. Men jeg er sikker på at slike lister, som mye annet, blir bedre av at flere utrykk er representert, om det er bakgrunn i kjønn, alder, etnisisitet eller liknende.
Det betyr imidlertid ikke at noe bør likes på grunnlag av slikt. Men at slikt derimot ikke skal være grunnlag for å overse, eller på annet vis forbigå ulike stemmer.
Hvorvidt ting anses som kommersielt salgbart, er selvsagt en helt annen diskusjon. Selv om det også der, i vesentlig grad kan påpekes diskriminerende faktorer.
LikerLiker