Forrige helg laget jeg en spilleliste, Høstløv. I førsteutkastet inneholdt den til min forskrekkelse kun mannlige artister. Jeg trodde likevel, i nesten en hel dag, at den holdt mål. Men selvsagt. Det måtte noen mer feminine utrrykk til før den ble bra. Så i nåværende utgave er det om ikke en fin blanding, så i hvert fall en antydning til ballanse.

Denne hendelsen fikk meg imidlertid til å tenkte. Hva gjorde at jeg, som ellers pleier smykke meg med en høy bevissthet omkring kjønnsfordeling, brått gjorde en slik unnlatelsessynd?

Og jeg har ennå ikke kommet opp med noen fullgod forklaring…

Noe var selvsagt tonen jeg var ute etter å listelegge. Den er åpenbart noe jeg mer forbinder med mannlige musikere, i akkurat den lettere blodfattige- melankolske-tapte romanser-indieformen som preger denne listen. Det er kanskje ganske enkelt færre damer på akkurat den scenen. Eller at jeg rett og slett ikke hører dem. Fordi så mange av dem som formilder slikt er menn som likner disse artistene.

Evt. er det noe så sørgelig som at det jeg kaller melankoli hos disse mannlige artistene, er det samme som jeg kaller syting hos deres kvinnelige motstykker. Men det er evt også en forklaring jeg ikke vil være ved.

Derfor. Dagens video er fra en dame som definitivt ikke syter. Nemlig irske Imelda May. Her med låta Psycho fra hennes fantastiske album Mayhem, som kom tidligere i år.

For øvrig en låt jeg stadig hører når jeg må huske å være levende. Og det må man jo rett som det er. Leve altså.