Dagens post var egentlig ikke ment å skrives. For etter en uke der illusjonene har falt som fluer, og jeg er blitt mange voksenpoeng rikere, var det vel egentlig sove jeg skulle. Tidlig kveld, før grytidlig morgen, var planen.

Men. Jeg åpnet tweetdecken. Som jeg gjerne gjør, sånn i kveldingen, etter at den likevel har stått på i bakgrunnen det meste av dagen. Og der. Fant jeg lenke til septemberlisten på INDIeREKTE. Mye der jeg allerede fått lånt øret til, men også, selvsagt, meget jeg ikke har tatt meg tid til å annet enn å se navnet av. Eller knapt nok det.

Som feks James. Et manchester-band jeg, så vidt jeg minnes, mer enn gjerne brukte tid, og kanskje penger på, mot slutten av 90tallet. For deretter å rent glemme bort.

Den forglemmelsen tror jeg neppe jeg gjør igjen. I hvert fall ikke etter å ha hørt lang-EPen «The Morning After». Eller del to av CD-settet «The Morning After The Night Before». Som jeg i skrivende stund altså ikke har kommet til del en av ennå. Men det er viktig å ha noe å glede seg til.

Så, mens jeg gleder meg til å høre mer av James’  betagende lavmælte rock. Hører jeg selvsagt på James: Dust Motes.