Det er mye snakk om kjønn om dagen.

Og jeg har ikke helt klart å holde meg unna diskusjonene. Selv om jeg ga meg selv temmelig munnkurv i forhold til et mye omtalt tv-program jeg ikke sett. Men diskusjonene i etterkant har behørig minnet meg på kunnskap ervervet på  det mye hetsede institutt for kvinne- og kjønnsforskning.

Nemlig; at det er større forskjeller innad enn mellom kjønnene.

Viktig kunnskap å ha med seg. Når disposisjoner fremmes som determinterte størrelser. Og den lille forskjellen, gjøres betydelig.

Munnkurv var imidlertid ikke noe jeg tok på meg da jeg så uttalelser om at for høy kvinneandel kunne senke ikke bare lønn men status i kommunikasjonsbransjen. Dersom det ble et kvinneyrke. Ah. Som om betegnelsen kvinneyrke i seg selv peker mot lavstatus. (Noe jeg kanskje ikke ser bort fra at det gjør, og at det dermed er ennå sørgeligere),

Nå skal jeg ikke dvele ved denne feministisiske orienteringen stort lenger. Eller kanskjer det er nettopp det jeg skal, og gjør. Når jeg sier at disse diskusjoner ga meg en ekstra god unnskyldning til å dra frem denne videoen og denne damen.

Eller egentlig. Man trenger aldri en unnskyldning til å spille Grace Jones. En dame som, i tillegg til å lage særdeles god musikk,  virkelig har lekt, og utfordret så vel kjønnsutrykk som andre roller. I flere tiår. Så også i denne ubehagelig flotte musikkvideoen fra comeback-albumet med samme navn fra 2008.