Da har jeg mer eller mindre tilbragt to dager i den absolutte ro. Og trodde, etter ørlite bevegelse her i sta. At bedring ikke bare var på vei. Men allerede kommet.

Jeg tror jeg tok feil.

For jeg klarer ikke formulere noe passende til hva som skjer i møte mellom sufi-mesteren, og Gabriel her.

Utover det selvfølgelige i at dette er betagende, fortryllende. Og nær sagt helende for mitt ømme hode.