I dag har jeg hatt gleden av å høre den nye epen til Phoenix and the Turtle. Og det var en sann glede. Og noe som kommer til å gjentas meget frivillig. Selv om det er i forbindelse med annen omtale av, at den kommer til å få høy sirkulasjon mot neste helg for eksempel.

Men før den tid. Hører jeg meg opp på noe av deres tidligere materiale. Som slettes ikke er så værst det heller. Selv om det aner meg at jeg kommer til å mene at jeg liker utviklingen. Fra feks denne som er nedenfor her. Til det jeg kommer til å beskrive senere. For denne har sine øyeblikk. Både meget gode og halvgode sådane. Men  mest, den bærer bud om at jo. Det er noe her. Noe det er verd å lytte til. Mer. Fremover. Særlig når de lar post-rocken få leke seg fritt og alvorlig.

Og så er det noe med stemningen. Som treffer meg. Treffer meg der The Ghost Sonata, en gang traff. Ikke riktig like hardtslående dog, men skrekkelig nære den samme skjønne uhygge.