Jeg er litt usikker på om jeg skal takke petre eller Wimp for at jeg hørte denne låta. Men det er vel uansett ikke så viktig.

Viktig er det derimot at den er bra. Ikke like bra som Richochets var. Men nesten.

Og egentlig gremmes jeg en smule. Av å ha hørt, og hørt den. Og syntes at fælt så irriterende  likt det var, bare mer voksent og mindre sjarmerende rufsete i kantene, enn vokalist Trond Andreassens tidligere band. Bare for å oppdage, i dag, at det hadde sin derav selvfølgelige forklaring.