Nå mener jeg ikke gjøre dette til en en-video-om-dagen-blogg. Selv om det jaggu ser ut til at likner…

Til og med når jeg liksom skriver noe tilnærmet ordentlig. Limer den seg visst på denne youtube-lenken el.   Som om det musikalske minnet lever sitt eget liv, og bare må få plass. The soundtrack of my life. Liksom.

Og kanskje, om jeg lar tanken modne, vokse, er det ikke en allverdens dårlig ide. Å lydlegge slik. Jeg må bare passe meg, så det ikke tvangstrøyer det hele til at lyd og tekst skal illustrere den daglige dont. Akk… Der snakket jeg høyt til meg selv igjen…  Det er jo nettopp slikt som er så fint med dette formatet. Ref. en tvittersamtale jeg hadde tidligere i dag om sosiale medier og eierskap. Her. Og akkurat her. Er det jeg som bestemmer. Og om jeg bestemmer, at noen dager vil jeg avvike fra prosjektbeskrivelsen. Så gjør jeg det.

På samme måte som jeg nå. Herved. Lager en foreløbig skissering av at dette [trolig] utvikler seg til en mer musikkdelende blogg enn i utgangspunktet planlagt. Men så var jeg jo heller ikke sikker på hva jeg planla…

Uansett. Her er dagens lyd og bilde. Fra plata jeg hørt på i ca hele dag, mens jeg har blitt friskere og friskere. Og mer enn en smule imponert, over gamle trøndere som kan mer enn å rocke foten til ungdomsminner. For, på en uke der to av nordens største band de siste tiår, (eller les norges siden det vel egentlig bare er Kent som er nordisk store) kommer med nyutgivelser, er jeg ikke mindre sjovinistisk enn at det er gøy at den beste plata er norsk.  Kort sagt:  for å låne fra en fb kommentar i dag: Fine gutter lager Fin musikk.