Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

likestilling

Lønn i himmelen.

Da kommunikasjonsforeningen for ett år tilbake utviste angst for en økende kvinneandel blant medlemmene, snakket jeg høyt, opptil flere steder. Når deres leder Skjennald nå tar det opp, igjen, har jeg klart å holde meg tyst. Eller riktigere, jeg klarte holde meg for munnen frem til for et par timer siden. Da falt det visst ut noen tvitringer.

Dermed er det ingen grunn til ikke også denne gangen ta tastaturet fatt, og påpeke igjen, at denne forestillingen om at det foreligger noen form for automatikk i at en økt kvinnenandel skulle tilsi lavere lønn og / eller anseelse sier mer om kvinnesyn enn om virkeligheten. Sånn, da var det sagt. Og like trist var det, som forrige gang også. For jeg trodde jo i min naivitet at denne retorikken var forlatt en gang for lenge siden. Den gang gubber var gubber, og kvinner helst på kjøkkenet, for eksempel.

Det aller sørgeligste, når slike «nødvendige» debatter takes, er likevel at når det gjentas tilstrekkelig mange ganger at en høy kvinnenandel er et faremoment, og dermed et potensielt problem. Se da, kan slikt fort vise seg å bli et problem… På ordentlig.

Ordskiftet i etterkant har for øvrig vært nokså forutsigbart. For eksempel er det ikke overraskende at FjoseBerg også denne gangen har en ryddig og oppklarende post om lønnsdannelse.

Det er vel heller ingen overraskelse at dagens video er det en kvinne som står for. Og ikke bare det, hun gjør en låt av en mann – nesten bedre. Her er Amanda Palmer med Radioheads No Surprises.

Og PS. Jeg tror ikke kvinner nødvendigvis gjør ting bedre enn menn fordi de er kvinner. Jeg tror bare ikke at de gjør det noe dårligere heller, derfor.

Den vanskelige likestillingen.

Dette er visst en av de dagene som handler om kjønn, igjen.

Først har Aftenposten en heller spekulativ artikkel om at likestillingen dreper karrieren. Spekulativ fordi det ikke er likestillingen, men fravært av nettopp denne som er karrieredødaren. Lang permisjonstid i seg er feks ikke likestilling, men familiepolitikk, og det å sidestille dette er i beste fall misforstått, og i verste fall et forsøk på å sette målet om større likhet i muligheter for begge kjønn i et dårligere lys. Likestillingensspørsmål intreffer jo som kjent først når man kommer til hvem som benytter permisjonsordningen, og vel, her er det en vei gå.

Så, mens jeg satt og diskuterte dette på Twitter, tikket det inn melding om at Susanne Sundfør trekker seg fra spelemannsnominasjon til prisen for beste kvinnelig artist. Hvorpå det like snart kom meldinger farget med både respekt og hoderisting.

Min umiddellbare tanke var kult. Min neste var, ukult. Den tredje var en vedvarende ambivalens. Og den har jeg holdt ved. For det står jo selvsagt litt respekt av å trekke seg slik. Og jeg ser jo at ønsket om å fremstå som menneske og ikke kjønn er overmåte velbegrunnet. Jeg vil også være mest menneske. Imidlertid – og det er her jeg ikke synes stort om en slik uttrekking – indikerer det å ikke også ville være kvinnelig, en forestilling om at det muligens skulle være noe mindreverdig i det å være kvinnelig artist, eller skribent eller for den saks skyld; lærer. Og slike forestillinger er kanskje ikke best imøtegodt med å hevde seg å ikke være det. Jeg tror heller at den gode gamle ideen, om å utvise kjønnsstolhet, har mye for seg.

I en ideel verden ville man kanskje ikke kategorisert utfra kjønn. Men verden er jo dessverre ennå ikke ideel, og dermed, handler det ofte om å gjøre det beste ut av det, mens man selvsagt skal etterstrebe den bedre.

Og en bedre verden, eller i hvert fall dag, kan man feks få av dagens video fra Amanda Palmer & The Young Punx med låta «Map Of Tasmania». Her tar nemlig den ene halvdelen av The Dresden Dolls seg av en av de mer hårete sidene av kjønnsfrigjøringen, på alldeles fornøyelig og uhøytidelig vis.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑