Det er ikke så lenge siden jeg skrev om denne legenden.
Men da var det hans nye materiale som fikk video-oppmerksomhet. I dag er det en god gammel soul-låt. En låt av det slaget jeg i går kveld ble servert, med akkurat passende mengder rødvin til.
Og selv om jeg nå er tilbake i en mindre berusende virkelighet, er tonene akkurat like fine.
I dag oppdaget jeg Gil Scott-Heron. Akkurat så enkelt. Akkurat så fryktelig sent.
Men nå. De siste minuttene. Har jeg hørt, og lest, meg litt opp på back-katalogen. Noe jeg tror jeg kommer til å fortsette med resten av kvelden. For dette virkelig fengslende.
Poeten og forfatteren begynte sin musikalske karriere i 1970 med sterkt politiske tekster, innenfor det som nærmest kan beskrives som spoken soul. Forløperen til dagens hip-hop og ny-soul. Eller hip-hop-folk-jazz-poetikk. Kan man kanskje også kalle det. Uansett. Det var, og er, en stemme det verd å få med seg.
Og jeg merker jeg nesten skjemmes over å ikke ha hørt ham før. For jeg tror virkelig, dette, i dag, var en liten åpenbaring.
Låta som er vedlagt her er for øvrig å finne på den gamle herrens kommende album. Og minner til forveksling meget om temaet i knakende gode The Wire. Både i form og innhold.
