Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

foals

Den fine uvanen å si ja, i blant.

I går ble det klart at jeg skal på nok en festival i sommer. Hovefestivalen.

Det satt langt inne. Jeg føler meg litt utenfor tenåringsmålgruppen. Men så foretrekker jeg å svare ja. Noen ville kalle det en lei uvane. Jeg kan si det ikke er for ofte jeg angrer.

Det ser det ikke av programmet ut til at jeg vil gjøre denne gangen heller. Det er nemlig flere gode navn jeg gleder meg til å skrive om for GAFFA. (Vil skrive M.I.A) Og et par til jeg ser frem til å bare se.

Ett av dem er Foals. Som kuriøst nok spilte på Hove sist gang jeg var der også. I 2008.

Dessuten både så og anmeldte jeg dem på Rockefeller i høst.

Det er dermed helt på sin plass å dele videkunstneren Nabils heftige tolkning av deres Bad Habit. En av fjorårets finere.

Topp 10 låter i 2013

Først publisert hos Spirit 07.12.13
årets låter 2013

Det har vært et godt musikkår. Dette er de låtene som har gjort det bedre.

Det å skrive lister en en subjektiv øvelse. Det gjør det ikke nødvendigvis lettere. Jeg må nemlig bli enig med selv hvorfor en låt jeg kanskje har hørt mye ikke kommer med, og hvorfor en jeg glemmer høre på har en selvsagt plass høyt der oppe. Det er også begrensninger i hvilke som er faktisk tilgjengelige. For det er litt slik at er ikke musikken på Spotify finnes den heller ikke helt. I hvert fall ikke i min bevissthet.

Spotify er for øvrig årsaken til at jeg egentlig har funnet frem 11 låter. Eller rettere en topp 10 Spotify-liste. Og en offisiell liste.

Det er også noen låter som må nevnes før selve listen. For eksempel burde Savages – Shut Up vært med. Men albumversjonen er hakket mindre vassere enn den som kom med video. Bandet er for øvrig på albumlisten. John Grant kunne i grunn ha fylt opp listen, og er likevel ikke med. Og Robin Thickes Blurred Lines, er vel årets definitive guilty pleasure. Med trykk på pleasure.

Her er så de ti låtene jeg mener har vært best i år.

10. Gabriel Bruce – All That I Have

Gabriel Bruce crooner seg gjennom en gospeltung tåreperse av en rockelåt. Og han treffer de såreste hjerterøttene, der det egentlig gjør mest vondt. All That I Have er likevel en låt som gjør at man husker hva som er godt.

9. Jon Hopkins feat. Purity Ring – Breath This Air

Dette er en remiks av en låt fra Jon Hopkins album av året. Den er gitt ut som singel i etterkant. Og om enn originalen nesten kunne fortjent en plass på denne listen, er de kjærtegn Purity Ring tilfører den elegante elektronikaen det som gjør at man virkelig leter etter pusten.

8. Fuck Buttons – The Red Wing

Problemer med pusten får man også av The Red Wing. Den instrumentelle elektronikaen låter hett, dampende og klaustrofobisk urbant. Ubehaget kroppslig, som på en alt for trang klubb, du likevel bare elsker å gå på.

7. Foals – Late Night

I min anmeldelse av Foals siste skive i musikkmagasinet Gaffa skrev jeg: Med alle fasetter av flammende, progressiv rocke-vrede tar Foals for seg store spørsmål, om menneskelig samhold eller fraværet av slikt. Det gjør de aller mest sensuelt på Late Night.

6. Jenny Hval – Innocence Is Kinky

Dette er en låt som har både eksentrisk kropp og deilig popsjel, skrev jeg første gang jeg hørte Innocense is Kinky. De øvrige lovordene var om videoen som er et stykke naken, kjønnspoilitisk poesi. Akkurat så uskyldig kinky som låten, altså.

5. Darkside – Paper Trails

Paper Trails er skitten elektro-blues, med skumle, sensuelt ladede, undertoner. Overtonene er astronomiske. For ikke å si; futuristiske. Sitetert etter Spirit-innlegg, om hele deres EP. Det er også årets nest mest sexy låt.

4. David Bowie – Love is Lost – Hello Steve Reich mix av James Murphy

Årets comeback må uten tvil være David Bowie. Platen var over en hver forventning. I høst kom en trippel utgave av den, med blant annet denne versjonen av den allerede utmerkede Love Is Lost. LCD Soundsystems-frontmannen tar den over nye rytmiske høyder. Det Murphy bare delvis fikk til med Arcade Fire gjør han opp for til fulle i løpet av disse 10 magiske minuttene. Videoen for øvrig også en elktro-erotisk nytelse.

3. Blaue Blume – Jealousy

Jeg mister ordene litt hver gang jeg hører Blaue Blume, så derfror gjentar jeg meg selv her: Jealousy lever på skremmende, insisterende vis opp til navnet. Kontratenor-vokalen snerrer seg sensuelt gjennom grønne monstre, og unnskyldninger ingen kjærlighet vil ha. Bitterheten er kjærtegnende, utagerende, og brutal i sin ømhet. Det er grufullt. Det er så vakkert at det gjør vondere.

2. The National – Demons

Årets konsertskuffelse var da The National unngikk å spille denne da jeg så dem på Roskilde. Demons er myk, mørk og aller vakrest på sitt styggeste. Eller motsatt. Dessuten har den linjen «I am secretly in love with everyone I grew up with». Det er låtskriverkunst det.

1. FKA Twigs – Papy Pacify

Fra bloggpost om låten: Sensuelt. Vakkert. Erotisk. Jeg kunne fortsatt rekken av sanselige superlativer av så vel låt som videoen til FKA Twigs – Papi Pacify. Kanskje lagt til noen ord om trip-hop-røtter, og en blendende, pustende vokal. Så burde jeg skrive forføre. I en bisetning nevne at det også er en tvetydighet, som gjør alt ennå mer spennende. Og ladet.
Altså. Årets lekreste låt!

Grunnet Blaue Blumes fravær fra Spotify har denne listen med det som altså er årets 11. beste låt. Hanne Kolstø – One plus one makes one out of two.

Late Night

Det er sent lørdag kveld. Klokken har bikket midnatt.

En riktigere tid finnes knapt for å dele videoen Foals tidliger i uka slapp til låten «Late Night».

Dette er av så mange grunner mitt absolutte favorittspor fra det fabelaktige albumet Holy Fire.

Da jeg anmeldte det for Gaffa konkluderte jeg:

Med alle fasetter av flammende, progressiv rocke-vrede tar Foals for seg store spørsmål, om menneskelig samhold eller fraværet av slikt. Resultatet er ubehagelig fint.

Denne låta – og videoen – er alt det. Med særlig, smertelig trykk på begge de siste siterte stavelsene.

Et øre verd.

Når man bare hører med ett og et halvt øre. Er det viktig å velge musikk med omhu.

Derfor er dagens video et såkalt sikkert kort. NME feks, gikk så langt som til å kåre denne til årets låt. Personlig synes jeg nok at det var å ta ørlite hardt i. Men rett så fin er den. Det skal Foals – Spanish Sahara ha.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑