Det er en musikalsk opplevelse som skiller seg ut fra alle andre musikkopplevelser dette året:

Jørund Vålandsmyr gjorde den nydeligste tolkning av Nick Caves «Into my arms». Under vielsen, i hagen til barndomshjemmet, i Portør.

Videoen fra seremonien viser tårer som tørkes.

Selv så jeg ikke det. Ikke da. Jeg så på Geir.

Det var et av disse så forsvinnende få perfekte øyeblikkene. Der alt er bedre enn forventet. Det var en lett bris. Det var solskinn. Sensommervarme. Og altså de vakreste toner.

Jørund spilte også en like fabelaktig versjon av «Love Me Tender». Valgt, ikke fordi vi er Elvis fans. Men fordi den scenen i «Wild at Heart», som vi hadde sett igjen i det som nå er i fjor vår, kanskje er en av filmhistoriens mest romantiske sangsekvenser.

Å gå over plenen som rette ektefolk til den. Det var sånn det skulle være.

At brudevalsen, mange timer senere, ble gjort barføtt, i gresset, under en så alldeles høy stjernehimmel, med lyden av Sara Parkmans «Eros, agape, philia» strømmende ut fra den lille blå bluetooth-høytaleren, bare oss, var noe annet, dog ikke mindre, inderlig skjønt.

Og før den igjen var vi veslignet med venner som spilte for oss, til oss, sine helt egne verker.

Det var lyden av lykke.

Av mer tradisjonelle, i den grad noen av de tre Alan Sparhawk-konsertene jeg var på kan kalles tradisjonelle, var det nettopp Sparhawk som traff meg sterkest. Og inderligst utendørs på Prima Vera i Barcelona.

Konsertene var sammensatt av materiale fra «White Roses, My God» (2024) og «With Trampled by Turtles» (2025). Sistnevnte skive har jeg allerede kalt årets tredje beste album i Klassekampen. (Til å gråte av)

Vel er det mye som er vondt å høre på. På mange måter. Men så er det noe med den spillegleden, tilstedeværelsen, den rå, i betydningen avkledde, smerten. Det være seg om de samme ordene utrykkes i lagene med vocoder, eller bare helt a capella, eller til gitaren (og backing av bass og trommer).

En annen stor konsertopplevelse var Anhoni and the Johnsons. På Prima Vera.

Konserten var også en øko-aktivistisk åpenbaring, til forsvar for korallrevene. Kompromissløst ble alle mellomrommene mellom sangene fylt med innslag av opptak av forskere og bilder fra havbunnen.

Det skulle nesten ikke funket. Men den sitter igjen, også som en påminnelse om at Oslofjorden sliter. Det er ikke bare i varmere strøk havbunnen ikke er var den var.

Lankum har også et aktivistisk sinnelag. Jeg møtte dem på Roskilde i 2024 (Vake for verdens ende). Konserten den gang var mer eksplisitt i sin palestina-aktivisme, enn den de, forsinka, holdt på Rockefeller i mai.

De er et av bandene som har opplevd at det koster å ha meningers mot. Men de gir seg ikke av den grunn. De gir også publikum dronete, bekmørke, oppløftende opplevelser.

Det er mer musikk for begravelser enn bryllup. Og en påminnelse om hva det er verd å leve for.

Hvor fin jeg synes Christian Kjellvander-konserten på Kampen Bistro var i begynnelsen av desember har jeg allerede skrevet mange umiddelbare ord om.

Den var en av svært få, som Beth Gibbons’ Øyakonsert, som rørte meg til tastaturet.

Kjellvanders skive av året «Ex Voto/The Silent Love» er også blant årets beste. Som jeg skrev i avisa, han viser seg, igjen, som en formidabel formidler av det å skape mening i musikken – og livet.

Om jeg skal ha et nyttårsforsett foruten det selvfølgelige – jobbe litt mindre og være litt mer tilstede med mine nærmeste – så er det å gå på enda flere konserter. Se enda flere filmer. Lese enda flere bøker (det ble bare 32). Og generelt høre enda flere plater, også av slike jeg ikke skal skrive om.

Slik det har vært med for eksempel plata jeg for hver nye avspilling oppdager noe nytt med ennå. Det er selvsagt Rosalías formidble «Lux» jeg snakker om.

Det nærmeste jeg har hørt av liknende kvalitet er Jenny Hvals «Iris Silver Mist», som med fordel også kan høres som lydsporet til hennes bokessay «Scenemennesket».

Sammen utvider de hverandre. Som jeg skriver i avisa, Scener i et menneskeliv

Andre album å trekke fram av året er blant så veldig mange andre gode, få nevnt og færre glemt.

Amaarae – ‹Black Star» – (Stø kurs oppover)

Smerz – «Big City Life» (Byvandring med girlsa)

Cmat – «Euro-Country» (Vidd, møt brodd)

Godt nytt musikkår!

(Foto fra bryllupet: Tom Henning Brattlie. Alle andre foto: Aslaug Olette Klausen)