If god was a memory synger han i andrelåta, og jeg skjønner jeg må dokumentere dette, også for minnets del.

For allerede i åpningen Reasonable Love huska jeg det, at vel er barytonen til å få gledestårer av. Men så er det gitarspillet. De nennsomme overgangene.

Det som gjør at når han bytter til etterklang mikrofonen, så rystes kropp og sjel. Og mellomgulvet når han lar felebuen sette hjertrøttene i bue av ren elgitarherlighet.

Chris Isak hvisket sidemann. Og ja, det er noe wicked game i undertonene her, som det også er noe svensk jazz og arven etter Edwall, theres always truble lurking, and bad news will come,

Dette er likevel et gledens, et håpets, kjærlighetens budskap. Om ikke annet i vibrato, en akkordprogresjon, en delay, i samspillet, med trommis, med tangentmesteren.

Som han sier, med pause, perfectly. I sømløse overganger mellom låtene.

Når huska jeg egentlig tekster som jeg gjør det her? Tenker jeg. Det er sånn jeg skulle hørt noe fra jeg vat liten, men jeg oppdaget dette i 2018. Det er meg nå Kjellvander treffer.

Ikke den jeg var. Men hen her, i dette lokalet, hvor intensiteten øker, støyen tiltat, og han snerrer, was it love or the fear of being poor. Ahhh.

Det er ingenting stille rolig, når han, med reverb, synger, inderlig. I will live quietly. Troverdig, dog, et øyeblikk, i all oppriktigheten, som jo, selvsagt, handler om å søke noen, i det stille, om enn en kanskje ikke kjenner seg selv med denne smittende selvbevisstheten.

Om ikke annet formidles verdien av å søke seg seg selv, i andre, og den, det, andre for dets egen skyld.

Mellom gitarstrengene er landeveier, fjelljuv, strender, utsikt til en holme, himmelvevingen,

Hele veien en akkord videre, en nesten-gjentagelse av progresjon.

Og en helt annen form for dialog med Nick Cave, når han insisterer på å ga vært en good child. Du vet, i motsetning til den cavske the good son.

Han som roper fantastisk har helt rett.

Tilbake til nyskiva, til noe de har til felles, men med mer åndelig og ulikhet enn man ofte gir Kjellvander kred for.

Hans gudssøken har alltid vært etter en mer moderat statskirkelig skandinavisk størreøse, en nærmere trollen enn Caves inntil nylige hang til gammelrestamente.

Det er noe av eget av en tro, eller ønske om tro, på det gode i disse tonene, med hang til eklektisk nordisk jazz. Mer progressivt, i alle betydninger, enn pønka

Dette er noe å bygge på av, ikke til å rive ned. Uansett hvor mye det river i hjertet når improen går over i påstanden: it can heal if you let it.

Så når på sitt mest skranglet, åpenbarer det seg som gospel.

Jeg skulle dessuten nevnt bassisten. For et himmelsk håndverk. Det er også ham det ropes dortjente wow til, mens vi gynger til bassgangen, melodilinja i gitaren, kvartettens trefoldighetslyd.

Inntil det er han som går as lightly som han kan, forteller at det er kjærlighet og latter som tenner ham, i et toneleie av nåde, en salme til mennesket, til nærhet.

We leave this room together, minner han om, og man skjønner av klokka at dette er et kyss på kinnet.

Kanskje kommer det flere avslutninger, men denne berøringen. Den er som han synger lett som en fjær, og as two heavy hearts can.

ekstranummer, selvsagt. Som en elegant ettertanke. I’ll be there just to keep you happy.

Herrugyd for en lykke at han gjør nettopp det. Gjør en – meg – lykkelig.

Takk!

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut