De aller fleste som lever med religiøse senskader er skadet av foreldres – eller andre i menighetens – ønske om å ville gjør noe godt. Eller noe de tror er godt. Eller i det minste, godt ment.

Men som vi vet; veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Uten å spekulere i motiver, har en viss sjamans uttalelser, beredt grunnen for at flere kan bli skadet.

Dermed var – dessverre – boken min: Ingen er stå trygg i fare – samtaler om tro og traumer, reaktualisert denne uka.

Mange mediekommentatorer oa. har allerede skrevet kritisk om skadevirkningene av sjaman Durek Verrets siste utspill om åndeutdrivelse.

Verrets svar på kritikken var sedvanlig å hevde at nordmenn ikke forstår spiritualitet, og påstå at det han snakker om har lite å gjøre med eksorsisme.

I katolsk forstand skal man gi ham rett i det. Det er ingen prester eller skolerte eksorsister involvert.

Dermed likner dette på praksiser kjent fra frimenigheter.

Slektskapet mellom deler av karismatikken og såkalt nyåndelighet, new age, feks modernisert eller kommersiallisert sjamanisme, er nemlig påtakelig.

Nå er det riktig nok senskader av, i norsk sammenheng såkalt vanlig, religiøs oppdragelse, jeg har skrevet mest om. Og det er mange gode grunner til at jeg valgte bort sekteriske praksis og de mest karismatiske kristne retningene underveis i arbeidet med boka.

Noe handler om selverklærte religiøse lederes maktutøvelse. En annen av årsakene er at jeg mener det er åpenbart at enkelte handlinger – som demonutdrivelser – kan være, mildt sagt, skadelig.

Det blir ikke mindre skadelig om Gud erstattes med forestillinger om Lyset. Eller demon, ond ånd, får den mer ullne betegnelsen enhet, entity, eller som Verret utdypet det i tilsvaret; parasittisk kraft.

Men uavhengig av hvilken gud, eller krefter, du påkaller for å bli kvitt uvesenet vil overgrepet begått i dennes navn være like overgripende.

For la det være sagt tydelig: Det å bedrive demonutdrivelse på egne barn, på sjamanens anbefalte vis, er et overgrep.

Om utdrivelsen aldri så mye er utført med kjærlighet. Eller rettere. Nettopp ved å understreke at det skal gjøres med kjærlighet blir overgrepet større.

Asymetrien i maktforholdet mellom barn og voksen forverrer forholdet. Og for å sitere en av dem jeg intervjuet i boka :

”Det er klart at det er et kjempekraftig verktøy å si at noe er galt, ikke fordi du selv mener det, men fordi Gud sier det.”

I likhet med mange andre jeg har intervjuet hadde også han her en levende forestilling om djevelen som barn og ung voksen. Frykten for satan, denne åndelige enheten, satt igjen lenge etter at troen var forlatt.

Det skal ikke mye tankekraft til for å forestille seg hvilken redsel det kan skape når du ikke bare få vite at onde ånder finnes, men at du jammen også er besatt av en.

Dette er skremmende nok, selv uten å bli holdt fast og stirret inn i øynene, med beskjed om å gå inn i lyset. (En handling potensielt overgripende i seg selv).

Du skal være et ganske modent barn, for ikke å si, trygg voksen, for at det ikke skal oppleves, i beste fall, ubehagelig. Og det selv om du forstår det kjærlig omtalte skillet mellom ånden som fordrives, og deg selv.

Han skal ha, han sjamanen, at han har tro på folks evne til å forstå kompliserte åndelige virkeligheter. For det er jo ikke bare barna som blir lidende med den praksisen han oppfordrer til.

Forelderen, i rollen som demonutdriver, må for all del ikke ha frykt i seg, for da vil jo ånden bli sterkere, som han sier.

Dermed er skyld for en mislykket utdrivelse plassert hos forelderen, og ikke ham som åndelig veileder. Fiffig nok.

Man kan jo saktens spørre seg hva et slikt utfall vil ha å si for forholdet mellom barn og foreldre. Svaret vil sannsynligvis ikke være positivt.

Det er i det hele tatt ingenting positivt ved sjamanens Instagrampreken.

Ikke en gang at jeg får mulighet til nevne boka mi, eller at andre har nevnt og delt den, i positive ordelag, kjennes bra. Men det ville jo også selvsagt være bra om flere leste den, og helst ser at det er noen opplysende overføringsverdier der.

Særlig når det kommer til å forstå hvorfor langt mindre alvorlige handlinger enn hva sjamanen oppfordrer til kan skade.

Så for guds skyld, tror du barnet ditt er besatt, gjør noe annet enn å følge denne sjamanens råd.

***

Så hvorfor bruker jeg tiden min på å skrive dette her?

Jo, nå har jeg jo opparbeidet meg en viss kompetanse når det kommer til tro og traumer. Med dette mener jeg det følger ansvar.

Og det er nødvendig å si fra når noen misbruker sin makt. Sjamanen har makt. Og påvirkningskraft.

Han har også all rett i verden til å ha det livssynet han har. Også til å forkynne det.

Det han ikke har rett til er frihet fra kritikk. Frihet fra å bli motsagt. Og jo flere motstemmer, jo bedre.

Om jeg så tror at denne posten har noe å si for hans videre praksis?

Neppe. Nada. Niks.

Men det gjør det ikke mindre viktig å påpeke at det han gjør kan skade. Skade alvorlig.

For traumer er ikke noe å spøke med. Bare spør Reverend Kristin Michael Hayter, som tidligere i år slapp albumet «SAVED!». (Anmeledelse i avisa her.)

Et fordømt godt album som rent er til å få helvetesangst av. Så siden dette, tross alt, er en slags musikkblogg, en passende, tvetydig, musikalsk kommentar i videoen her: