Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Søkeresultater

"dirty beaches"

Topp 40 album 2013

Etter å ha oppsummert årets låter og konserter var det bare på sin plass med en albumliste.

Nedenfor er det derfor en spilleliste i Spotify, med den låten jeg har likt best fra de 40 albumene jeg har satt mest pris på. Mange av dem har jeg også gitt omtaler, stjerner og terningkast i henholdsvis Spirit og Gaffa. For at bloggen ikke skal forgå i gjenbruk, velger jeg av den grunn å la begrunnelser være sagt der, eller usagt.

I tillegg har jeg lagt inn et bonusspor. Fra Ransta Trägård. Svenskene ga egentlig ut «Låt Båndet Gå» i 2012. Jeg fikk imidlertid ikke med meg herligheten før i vår. Derfor er her også en video, som i all sin opprinnelig spanske fyrrighet, bare er nesten like bra som inderligheten de gjør selv.

Til fornøyelse før liste følger: Don Diegos Hemmelighet.

1. John Grant – Pale Green Ghosts, 2. Savages – Silence Yourself, 3. Darkside – Psychic, 4. Agnes Obel – Aventine, 5. Jon Hopkins – Immunity, 6. Blood Orange – Cupid Deluxe, 7. Nadine Shah – Love Your Dumb And Mad, 8. Atlanter – Vidde, 9. Hanne Kolstø – Stillness and Panic, 10. The National – Trouble Will Find Me, 11. Goldfrapp – Tales Of Us, 12. Trentemøller – Lost, 13. Shantel – Anarchy & Romance, 14. Perera Elsewhere– Everlast, 15. Anton Ruud i terapi – Skal aldri bli som dem, 16. Rokia Traoré – Beautiful Africa, 17. Neko Case – The Worse Things Get, The Harder I Fight, The More I love You, 18. Torres – Torres, 19. Matthew E. White – Big Inner, 20. Mariam The Beliver – Blood Donation, 21. Bellman – Melopoiia, 22. Night Beds – Country Sleep, 23. Phosphorecent – Song for Zula, 24. Jonathan Wilson – Fanfare, 25. Ed Harcourt – Back Into The Woods, 26. Maria Due – Post Potential Future Lover, 27. Olafur Arnalds – For Now I Am Winter, 28. Moonface – Julia With Blue Jeans On 29. Amos Lee – Mountains of Sorrow, Rivers of Song, 30. Villagers – {Awayland} 31. Gabriel Bruce – Love In Arms, 32. Austra – Olympia, 33. Dirty Beaches – Drifters/Love Is The Devil, 34. Sällskapet – Nowy Port, 35. Rhye – Woman, 36. Parov Stelar Trio – The Invinsible Girl, 37. Foals – Holy Fire, 38. Mona & Maria – My Sun, 39. David Bowie – The Next Day, 40. Hilde Marie Kjersem – If We Make It To The Future

Takk Øyafestivalen 2013

Nils Bech. Sjøsiden.
Nils Bech. Sjøsiden.

Øyafestivalen 2013 er historie. Men for en fin historie det har vært.

Dette var siste året festivalen holdt til i Middelalderparken. Siste år hvor jeg husker hvor scener og boder er plassert, likt som året før.

Den største forskjellen i en park som allerede har krympet litt av Jernbaneverkets arbeider var flyttingen av gjesteområdet. Man så ikke lenger mot Enga, men mot lyden fra siden av Sjøsiden. Dermed ble det mindre henging der, og mer ute i festivalområdet. Slett ingen dum ting det.

I år, som alle tidligere år, endte jeg med å ikke følge opp en ambisiøs timeplan. Noe falt ut, og annet kom til. Og det var i sistnevnte noen av de største positive overraskelsene skulle komme. Mens et par av de planlagte var mer forglemmelige enn forventet. Den som levde minst opp til forventinger var typisk nok den ene jeg anmeldte for GAFFA. Grimes var skjemmet av dårlig lyd, noe som slett ikke var et problem for de fleste andre.

Den perfekte konserten skulle imidlertid komme først sent lørdag kveld. Shining. Som jeg med mine svartjazzfordommer hadde vurdert å hoppe over. Men fordommer står for fall som det heter. Det jeg finner for dystert sånn i det daglige, lyste fra Sjøsiden. Det var fortsatt mørkt, rått, og brutalt eksprimienterende. Men det var også så vidunderlig mye mer.

Facebook-delingen av omtale fikk følgeteksten: Nyfrelst fan.

En annen nyoppdagelse, men som var ment, siden jeg fatisk kjente til mer enn albumet, var Nils Bech. Det var ganse enkelt en WOW-konsert. Eventuelt forstått som en outrert, fabelaktig og vovet forestilling.

I det hele tatt var fredagen en fin dag, hvor jeg fulgte opp nesten alle planer. Også den om å slippe min pantende sønn friere. Festivalen skal ha all ros for i år igjen gjøre det mulig for kidsa (og eventuelle andre) å tjene noen slanter på litt miljøvennelighet. I tillegg er det trygt å slippe det 9 årige barnet litt av syne, i hvert fall frem til det fyller seg helt opp.

Han har for øvrig helt egne meninger om konsertene. Han likte det meste vi så onsdagen, inkludert Blakc Debbath som vi mest gikk forbi. Han likte virkelig ikke Quadron, mens Kraftwerks 3D-effekter falt mer i smak hos ham, enn for meg som alt hadde sett dem på Roskilde. Ben Zabo og Phosphorecent var vi derimot helt enige om at var riktig så fint.

Det var færre typiske indie-band med den klassiske outfitten enn tidligere. Men nevnte Phosphorecent kunne – som skrevet underveis – gått rett inn i rollen som tradisjonell posterboy. Hun som skulle, og kunne, vært den kvinnelige motparten; Cat Power, valgte jeg delvis bort, da de par låtene jeg hørte, på ingen måte kunne måle seg med den mørke elektronika-opplevelsen Snasen ga meg på Klubben like før. Der snakker man festivalsen minst ventede høydepunkt. Mest fordi det i programmet sto henvisninger til hiphop. Det var det jo ikke – Snasen var bedre enn som så.

Festival handler ikke bare om musikk. Selv om den er viktigst. Det er også alle menneneskene. Dem man treffer så vel mellom som under konsertene. Igjen har det vært en mengde hyggelige møter. Som bidrar til å gjøre Øya, om mulig, ennå bedre.

I tillegg kommer jo all lyden det bare blir broker av. En låt her, en gjenklang fra barcode der. Konsertene jeg kommer for sent til, eller går for tidlig fra, til å dele noe som helst mer enn kanskje et bilde på instagram om. Men det er fint alt det og.

Dessuten. Jeg kom meg inn på Dirty Beaches på Øyantt på Revolver, før den ble utsolgt. Og så to tause, mutte menn flankere en vokalist som skyggebokset både veggen bak, den imaginære på siden, og mot publikum, mens den skurrende, vrengte lyden vokste. Han gikk ned i blant oss, og slo i taket. Og han kjørte sine egne to(!) innadvent jublende ekstranummer.

Det var klamt, klaustrofobisk og helt til å miste pusten av. Også på den gode måten.

Så da gjenstår det bare å si: Stor takk Øyafestivalen 2013! Vi sees i Tøyenparken neste år!

Nedenfor følger videoer/musikk fra noen av artistene som gjort best inntrykk.
Alle bloggpostene fra festivalen er samlet på denne siden over her.

Shining:

Phosphorecent:

Nils Bech:

Laura Mvula:

Snasen:

Ben Zabo:


Alabama Shakes
:

Timeplan Øya 2013

Øya bilde 2012

I morgen begynner årets Øyafestival. Og jeg har igjen fått gleden av å lage en AnaMe-Øyaspesial.

Egentlig begynte forspillet til festivalen alt i kveld, med Klubbøya. Men det er ikke alt man klarer å få med seg. Det vil det heller ikke være i Middelalderparken de neste fire dagene. Men jeg skal gjøre et veldig hederlig forsøk på å få med meg mye, og helst mere til.

Torsdsagen vil for øvrig mest gå med til dagjobb, for deretter å gli nokså sømløst over i såkalt normalt anmelderi for Gaffa. Den dagen vil det dermed bli få, om noen, live-bloggposter fra festivalen.

De øvrige dagene kan det derimot forventes øyeblikksoppdateringer, bilder, ord og omtaler fra i hvert fall de fleste av konsertene som følger i den foreløbige timeplanenen nedenfor.

Onsdag

Jenny Hval Klubben 15.20
Laura Mulva Enga 16.05
Alabama Shakes Sjøsiden 18.30
Tame Impala Enga 19.30
Blur Enga 21.30

Torsdag

Local Natives Enga 17.30
Cat Power Enga 19.20
Grimes Sjøsiden 20.05

Fredag

Alfred Hall Enga 14.30
Hvitmalt Gjerde Vika 14.55
Quadron Vika 16.10
Phosphorescent Sjøsiden 16.50
Enga fre 17.45
Jagwa Music Vika 19.25
Goat Klubben 18.35
Nils Bech Sjøsiden 20.20

Lørdag

Tønes Enga 13.00
Ben Zabo Vika 15.05
Mona & Maria Enga 14.30
Haim Enga 16.00
Unknown Mortal Orchestra Vika 19.30

Selvsagt er det konserter jeg gleder meg mest til. Blur er nostalgisk en av dem. Men jeg er vel så spent på å få med meg hypen Haim, som avlyste forrige gang. Et par andre har jeg nevnt i bloggpost tidligere.

For øvrig er planen i all hovedsak satt ut fra kriteriet: Band jeg ikke har sett tidligere. Men liker lyden av.

Andre jeg skulle sett – om de ikke kom i tidsklemma – ville vært Efterklang, Rebekka Karijord, Atlanter, Deathcrush, Sandra Kolstad, og Truls. Alle i grunn vel verd å se, igjen.

Det ser i skrivende stund dessverre ut til at Øyanatt-programmet går uten meg. Det jeg skulle, og vil, og så videre, se, ville vært Austra på Parkteateret torsdag, og ikke minst; Dirty Beaches på Revolver lørdag.

Men når jeg skal få oppleve så mye annet fint, er det greit nok å bare felle et par tårer for det jeg går glipp av. Og heller glede meg mer!

Topp 11 evt 12 (2011)

Liste over låtene jeg nok har hørt mest i 2011. Opprinnelig publisert hos Spirit.

Denne utgaven har også lenker til tidligere poster med omtale av band/låt. Samt en tilføyelse om at EMA- Milkman burde vært nevnt.

11. Dirty Beaches – Lord Knows Best
Sterk i troen

10. Sandra Kolstad – Fire Burn, Blood FLow
Produktomtale

9. Imam Baildi – La Rumba No Miente
Konsert: Imam Baildi

8. Josh T. Pearson – Woman When I’ve Raised Hell
En livsledens gentleman

7. Fatoumata Diawara – Kanou
Malisk skjønnhet

6. Wild Beasts- Bed of Nails
Musikalske kjærtegn

5. Handsome Furs – What About Us?
Hva med stakkars meg da?

4. Nneka – Soul Is Heavy
Soul Is Heavy

3. Low – Especially Me
Regn regn gå din vei

2. Girls – Vomit
Tilbake til virkeligheten

1. King Creostoe & Jon Hopkins – Bubble
Musikken og det hjemlige

Alle låtene er også å finne i denne Spotifylisten

Sterk i troen.

Akkurat nå skulle jeg gjerne hatt sand mellom bare tær. Den kunne til og med vært skitten, sanden. Om den bare hadde vært varm.

Og der, på stranden. Ikledd en kjole med snitt fra det sene 50tall, skulle jeg danset. Sakte, og kanskje intimt. I hvert fall nært. Til disse dunkle, lumre lo-fi-toner fra Dirty Beaches’ «Lord Knows Best».

Akkurat det skulle jeg ja.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑