Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Søkeresultater

"blue jeans"

Bedre Blue Jeans

Eugene McGuinness gjør en deilig Wicked Game-versjon av Blue Jeans.

Knappe to måneder før han slipper sitt utsatte, og dermed ennå mer etterlengtede andrealbum; The Invitation To The Voyage, er han her med en uventet, men desto finere cover av denne Lana Del Rey låta.

Og som med alle gode tolkninger, gir den låta noe mer. I dette tilfelle også noe meget bedre. Som feks den delikate desperasjonen orginalen etterlikner.

I tillegg har den fått en særdeles stilfull video. Nyt!

Disse 10 skulle vært listet blant årets beste låter

alternative topp 10

Det er alltid slik, når man lager en liste over året som har gått, før det er over. Så er det noe som glipper.

Enten fordi musikken først utgis etter at listen er publisert, eller fordi man (gjen)oppdager musikken, i ettertid, eller bare så sent at det trengs flere lyttinger før plass kan innvilges.

Dette er 10 låter jeg enten har kommet over, kommet på, eller bare kommet frem til at skulle ha hatt pene og høye plasseringer på en eventuell utvidet topp-liste for 2014.

Låtlisten, slik den står er selvsagt riktig for da den ble publisert.

Denne er bare bredere. Og kanskje uttrykk for slikt en så altfor lett går forbi. Men som jeg nå husket å stanse ved, likevel.

Rekkefølgen er unummerert. Men det er ikke gitt at det er helt tilfeldig plassering, likevel.

God fornøyelse!

Ana Tijoux feat Shadia Mansour – Somos Sur

Chilenske Tijoux har her slått seg sammen med palestinske Shadia Mansour. Det gir politisk rap, med mening. Og ikke minst stil.

Piers Faccini & Vincent Segal – Cradle To The Grave

Låten er hentet fra et album, hvor egentlig alle låtene bør trekkes frem. Det er vare, enkle, subtile og sublime tolkninger av så vel gammel visesang, som folkrock og ballader fra førkrigstiden. Alt utført av en midlertidig duo bestående av sanger og gitarist Faccini og cellist Segal.

Pharmakon – Body Betrays Itself

Jeg har skrudd av denne låten, denne skiven, artisten. Mer enn en gang. Den beskriver bare så altfor elektronisk støyende godt ubehaget, smerten og maktesløsheten Margaret Chardiet opplevde da hun brått ble syk og måtte får utført et kirurgisk inngrep.

Elliphant – Revolusion

Egentlig er det en annen låt av Elliphant jeg har hatt på repeat i år. Den ble veiet og funnet for lett for topp 30 listen. Hvordan jeg så glemte å trekke frem denne elegeante EDM-nære trapstep-låta, det skulle jeg gjerne visst.

Parov Stelar – Clap Your Hans

Den østeriske elektroswing pioneren Marcus Füreder fornekter seg ikke. Også årets EP er like mye til å swinge seg til som det meste annet han har gjort. Her er man virkelig tilbake til det glade tyvetallet. Det blir man skikkelig glad av.

Moonface – City Wrecker

Moonface er en av svært få artister jeg har sett i år, uten at det har hatt en eller annen sammenheng med jobb. Jeg ville bare se på, og nyte, mannen og pianoet. Den gang kom han for sent over fjellet. Konserten på Mono forskjøv seg, men ente så godt at jeg tenkte skrive om det her. Men jeg valgte å bare la opplevelsen være min. Noe som selvsagt er synd, her jeg sitter uten notater til å si om han spilte denne her som en av de nye, ikke-utgitte sangene. Innimellom alt som var så alldeles nydelig hentet fra fjorårets Julia With Blue Jeans On. City Wrecker er tittelsporet fra høsten oversette EP. Jeg så den på FB da den kom, men da den ikke var til å legge på Spotifyminnet, forsvant den litt. Heldigvis kom minnet tilbake.

Tanya Tagaq – Caribou

Kanadiske Tanya Tagaq omtaler selv det hun gjør som inuitisk protestmusikk. Og for å sitere popmatters: «Dette er ikke pop, det er ikke rock, det er ikke folkemusikk.» Samtidig er det jo også det, innimellom strupesangen og den ville, vakre. sensuelle primale estetikken.

Vessel – Red Sex

Vessel leker med SM-estetikk både visuelt, i albumtittelen Punish, Honey og ikke minst; i den pulserende elektronikaen. Men der det hos så mange andre blir såvel forutsigbart, som påtatt og kanskje til og med kjedelig, får Sebastian Gainsborough frem en lekker nærmest fysisk fandenivolskhet. Frekt godt.

D’Angelo – Another Life

Noen av de store ordene som har blitt D’Angelo til del etter at han viste seg å være årets desemberoverraskelse skyldes nok både nostalgi og gjensynsglede. I tilfellet Another Life er all rosen imidlertid så helt på sin plass. Slik kan og skal og bør soul-funk gjøres. Det er ren musikalsk frelse.

Stromae – Tous Les Même

Denne ble egentlig gitt ut i Belgia i 2013. Men andre steder, og for meg, er den av året. Jeg hadde hørt den, før jeg leste om den hos NPR igjen sist uke. Jeg husket videoen. Belgisk EDM – med innhold og mening. Og gud hvor godt den gjør.

Topp 40 album 2013

Etter å ha oppsummert årets låter og konserter var det bare på sin plass med en albumliste.

Nedenfor er det derfor en spilleliste i Spotify, med den låten jeg har likt best fra de 40 albumene jeg har satt mest pris på. Mange av dem har jeg også gitt omtaler, stjerner og terningkast i henholdsvis Spirit og Gaffa. For at bloggen ikke skal forgå i gjenbruk, velger jeg av den grunn å la begrunnelser være sagt der, eller usagt.

I tillegg har jeg lagt inn et bonusspor. Fra Ransta Trägård. Svenskene ga egentlig ut «Låt Båndet Gå» i 2012. Jeg fikk imidlertid ikke med meg herligheten før i vår. Derfor er her også en video, som i all sin opprinnelig spanske fyrrighet, bare er nesten like bra som inderligheten de gjør selv.

Til fornøyelse før liste følger: Don Diegos Hemmelighet.

1. John Grant – Pale Green Ghosts, 2. Savages – Silence Yourself, 3. Darkside – Psychic, 4. Agnes Obel – Aventine, 5. Jon Hopkins – Immunity, 6. Blood Orange – Cupid Deluxe, 7. Nadine Shah – Love Your Dumb And Mad, 8. Atlanter – Vidde, 9. Hanne Kolstø – Stillness and Panic, 10. The National – Trouble Will Find Me, 11. Goldfrapp – Tales Of Us, 12. Trentemøller – Lost, 13. Shantel – Anarchy & Romance, 14. Perera Elsewhere– Everlast, 15. Anton Ruud i terapi – Skal aldri bli som dem, 16. Rokia Traoré – Beautiful Africa, 17. Neko Case – The Worse Things Get, The Harder I Fight, The More I love You, 18. Torres – Torres, 19. Matthew E. White – Big Inner, 20. Mariam The Beliver – Blood Donation, 21. Bellman – Melopoiia, 22. Night Beds – Country Sleep, 23. Phosphorecent – Song for Zula, 24. Jonathan Wilson – Fanfare, 25. Ed Harcourt – Back Into The Woods, 26. Maria Due – Post Potential Future Lover, 27. Olafur Arnalds – For Now I Am Winter, 28. Moonface – Julia With Blue Jeans On 29. Amos Lee – Mountains of Sorrow, Rivers of Song, 30. Villagers – {Awayland} 31. Gabriel Bruce – Love In Arms, 32. Austra – Olympia, 33. Dirty Beaches – Drifters/Love Is The Devil, 34. Sällskapet – Nowy Port, 35. Rhye – Woman, 36. Parov Stelar Trio – The Invinsible Girl, 37. Foals – Holy Fire, 38. Mona & Maria – My Sun, 39. David Bowie – The Next Day, 40. Hilde Marie Kjersem – If We Make It To The Future

Topp 20 låter 2012

Først publisert i Spirit 06.12.12

Perfume Genius Roskilde

Dette er de 20 låtene jeg har likt best i 2012. Forbehold for forglemmelser og unnlatelsessynder. Samt noen som åpenbart skulle vært med, men som dessverre ikke er delbare.

20. Choir Of Young Belivers – Sedated

Dansker som lager passelig bedøvende pop.

19. Crybaby – We’re Supposed To Be In Love

Crybaby aka Danny Coughlan gjør den vidunderligste crooning, over sentimentale tekster i følsomhetens beste betydning og muligens en grunntone fra The Smiths.

18. THEESatisfaction – QueenS

Storveis, funky post-hip-hop. Med overskudd av soul.

17. Icona Pop – I love It

Så deilig enkel pop at det er umulig å ikke rives med ut på dansegulvet.

16. Balkan Beat Box – Part of The Glory

Tidligere balkanrockere med tunge beats over afro-rytmer, med ublutt politisk budskap. Det fenger det.

15. Divine Fits – Would That Not Be Nice

Såkalt supergruppe gjør skikkelig super rock.

14. Andrew Bird – If I Needed You

Produktiv kar med hele to album ute i år. Denne coveren av Townes van Zant topper.

13. Eugene McGuinness – Blue Jeans

Egentlig burde noe av orginalen, dvs Lana Del Rey vært på denne listen. Når hun ikke er det, er det fordi hun er her ved denne stedfortrederen. Som ikke er Chris Isaak, men det likner gitt.

12. Bear in Heaven – Sinful nature

80-talls-synthforlystelse. Syndig god.

11. Céu – Retrovisor

Den åpner pent og bossa nova-tekkelig, denne låten. For å – via den sløyt rockede landeveien – ende på en hetere psykidelisk sydlandsk nattklubb. Der kan man være lenge.

10. Dry the river – Wights and Meassures

Voldsom vakker folk-rock. Også romantisk.

9. Rebekka Karijord – Oh Brother

Den nydeligste hyllest til mannen, fra dame som gjør pop nydeligere.

8. Shantel – The Kies Is Alright

Ordforklaringen på heit, catchy world-beat-mix.

7. Ryhe – The Fall

Vemodig, sensuell pop-soul. Med myke referanser til tidlig 90-talls forkjærlighet for sax. Og nesten til å elske til.

6. The Flaming Lips & Amanda Palmer – The First Time I Ever Saw Your Face

Fantastisk versjon av gammel slager. Og råere enn Erykah Badus sensuelle tolkning. Ekstra pluss for videoen.

5. Afghan Wighs – Lovecrimes

Fordømt sexy cover av Frank Oceans hit fra i fjor. Den er ikke bare som laget for dem – den er Greg Dullis egen. Sånn høres det i hvert fall ut.

4. Mark Lanegan – Ode To Sad Disco

En av rockens flotteste mørkemenn gjør elektronika som om han ikke har gjort annet. Lekkert.

3. Dum Dum Girls – Lord Knows

Slik skal en skjønn støy pop-singel høres ut. Eller en singel uansett sjanger i grunn.

2. Grimes – Oblivion

Heftigste synth-kunst pop. Med trykk på alle stavelser. Og skrekkelig sjarmerende i tillegg.

1. Perfume Genius – Normal Song

Sterkt, sårt og så uendelig fint. Finere blir det faktisk ikke.

AnaMe-bonus: Spotifyliste – Mangler dessverre Afghan Whigs, samt Amanda Palmers versjon. I stedet er albumversjonen med Erykah Badu.

Summertime Sadness

Først publisert i Spirit 25.07.12

Været har vært trist denne sommeren. Ikke blir man gladere av den siste singelen til Lana Del Rey heller.

Det meste er for så vidt skrevet om Lana Del Rey, og hennes debutalbum Born To Die. På godt og vondt i grunn. Personlig foretrekker jeg flest godord, om enn jeg heller hører coverversjoner av feks «Blue Jeans» fremfor originalen.

Forrige uke slapp hun altså passende nok videoen til låta Summertime Sadness. Den er kledd i samme stiliserte retro-estetikk som det meste annet hun har gjort. Og høres akkurat så livstrøtt fengende ut også.

Til verdens ende

Noen ganger hører man riktig låt til riktig tid.

Dette er et slikt øyeblikk. Selv om jeg vel i grunn også tror Lana Del Reys’ skakt sjarmerende «Blue Jeans» kunne passe en hver tid. Eller sted, for den drømmende saks skyld.

For øvrig er dette B-siden til allerede velfortjent beryktede «Video Games«.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑