Et hjertesukk, om intimsoner og selverklærte somethings.

I går ettermiddag skjedde det noe underlig. Jeg hadde vært på butikken, og gått de få meterne til inngangsporten, hvor jeg skulle til å låse opp døra da det stoppet en eldre dame ved siden av meg. Hvorfor ser du så stygt på folk, sa hun. Hæ, svarte jeg, fortumlet, og la til: Jeg tror ikke jeg har sett på noen. Jeg var langt inn i eget hode… Åh, du ser kanskje dårlig, sa hun. Jeg hadde på meg briller, så det var ikke en utenkelig observasjon. Før hun fortsatte: Jeg har nemlig begynt å si fra til folk som går rundt å myser sånn, og så laget hun morskt fjes. Eh, ja, men jeg er muligens mest trøtt, sa jeg, i et urutinert forsøk på å komme ut av situasjonen. Ordet trøtt, det trigget åpenbart noe. Du må ikke jobbe så mye, ropte hun, faktisk. Du kommer til å få hjerteinfarkt av det!

Det var da jeg kom på at jeg hadde nøkkelen i hånda og begynte låse opp døra. Dessverre ikke riktig i tide. Hun lente seg frem, godt innenfor den berømmelige metersgrensen, og så, med inderlig overbevesning kom det: Du behøver ikke tro meg, jeg er ikke herfra, bare innom fra Malaga, men jeg er healer, og du, du kommer til å ta din død av den jobbingen. Du får hjerteinfarkt, snart, om du ikke slutter å jobbe så mye. Så hør på meg. Det var en mening i at jeg skulle møte deg nå. Jeg skulle si fra. Og så kan du gjøre hva du vil med det jeg sier. Men du får hjerteinfarkt…

Jeg så på henne. Visste ikke hva jeg skulle si. Tror jeg sa noe sånt som ja. og så var jeg inne i bakgården. I overkant fortumlet. For alt jeg vet har hun rett i at det er hjerteinfarkt som blir min bane. Men i etterkant lurer jeg jo veldig på hva som får noen til å tenke at de har rett til å bare komme med sånne spådommer til forbipasserende på det viset.

Den innledende bruken av ordet «underlig» er en skjønnmaling av opplevelsen. Det var skikkelig ubehagelig, egentlig. Ikke det med plaget hjerte, i seg selv. Men hvor innvaderende hennes idé om å gjøre en god gjerning var. Hvor langt over en hver intimgrense hun tråkket. Og akkurat det har jeg svært vanskelig for å se at det er noe godt ved, eller for den saks skyld; noen styrelse med. Helende var det i hvert fall ikke.

Men hva vet jeg om healing. Ikke nevneverdig annet enn at det finnes mye helse, for ikke si helbredelse, i å nyte god musikk. Slik som denne ferske her fra Christine and the Queens. Som en fugl…