20180506_202921-01
Blomstring. Botanisk hage. Foto: Aslaug Olette Klausen

En tittel lånt og omsatt, til å dekke mer enn låten den er hentet fra.

Det er ikke en gang Unkle feat. Liela Moss, Philip Sheppard, Miink – Feel More / With Less som er denne bloggpostens bakenforliggende årsak.

Den bare resonnerer tekstlig, på et vis, men minimalismen i de to låtene jeg bare fikk dette akutte behover for å dele. Musikalsk er den derimot det diametralt overlessede motsatte.

Lite holdes tilbake, forløsning følger elektroniske forløsninger, øser videre.

PNL holder på sin side igjen i Au DD. Lar sinnet vake under den minimalistiske overflaten. En antydning, hentydning, i konstant ikke-fremmadstormenhet. En brutalt underspilt aggresjon. Forventninger som ikke innfris. Droppet som aldri kommer. Tilfredstillelse tilbakeholdt, forspill, uforløst. En troverdig, forestillelse av en trussel av en innestemme.

Om sinnet er mildere – eller rent ut erstattet med likegyldighet – er det likevel noen av det samme soundet av nedtonethet å finne i James Blake feat. Travis Scott and Metro Boomin – Mile High. Eskapisme holder tilbake. Ingen ork til å slippe fri alle antydningens trap-kunster. Mindre er i spill, og mer er allerede elektronisk forspilt.

Og apropos underspill. Denne tolkningen fra Unkle feat. Keaton Henson og Philip Sheppard av Roberta Flack klassikeren First Time Ever I Saw Your Face. Den fremmer nyansene av hvordan tilbakeholdte store følelser i blant føles som noe mer enn sterkere.