Det var ikke meningen jeg skulle skrive om konserten med Paal Flaata i Vålerenga kirke i kveld. Jeg har derfor ikke et eneste notat å lene meg på i denne teksten.

Jeg kan likevel ikke la være å forsøksvis dele – noe.

Det var feks første gang på nesten 20 år jeg var i en kirke som annet enn turist under en varmere himmel, eller familiære ikke alltid like lystige begivenheter. Jeg hadde rent glemt klangen, og alt rommet under taket. Jeg hadde glemt hva slike vegger også kan favne.

Det er ikke ofte jeg tror på gud. Det er sjeldnere jeg tviler på min tvil. Men i noen sanglengders tid, i kirkerommet der, kunne jeg minnes en tro. Om ikke annet på kjærligheten, eller noe slikt.

Nå skulle jeg selvsagt sagt at det var i en av de kristne sangene Paal Flaatas vidunderlige stemme fikk meg til å glemmes verdslige ting som det å puste, og det var det jo også. I ekstranummeret jeg selvsagt ikke husker hva het. Men mest i de andre låtene. I all særdelshet den gamle Midnight Choir-låta «Mercy of Maria«. I tillegg til et par av låtene fra sisteskiva; «Angel In The Morning» og det jeg tror var «If I Stop Loving You», samt tittellåta; «Waiting By The Fire».

Og om jeg legger religiøst svermeri til side, var det kanskje egentlig noe annet denne konserten minnet meg på mest. Den minnet meg på hvorfor jeg gjorde en innsats for å komme meg dit. Hvorfor jeg stadig vil ha mer musikk. Og hvorfor det gir meg mening. Også i form av å skrive om det nå, før, og etterpå.

Så stor takk til dem som gjorde det mulig for meg å dra. Og takk til Paal Flaata for en helt nydelig kirkekonsert.

PS. Han var for øvrig påpasselig med å understreke at alle de nye låtene fikk sin første live-fremførelse. Det virket selvsagt ikke slik. Så nok en grunn til å glede seg for dere (og kanskje meg) som skal se ham turnere utpå nyåret.