Da kommunikasjonsforeningen for ett år tilbake utviste angst for en økende kvinneandel blant medlemmene, snakket jeg høyt, opptil flere steder. Når deres leder Skjennald nå tar det opp, igjen, har jeg klart å holde meg tyst. Eller riktigere, jeg klarte holde meg for munnen frem til for et par timer siden. Da falt det visst ut noen tvitringer.

Dermed er det ingen grunn til ikke også denne gangen ta tastaturet fatt, og påpeke igjen, at denne forestillingen om at det foreligger noen form for automatikk i at en økt kvinnenandel skulle tilsi lavere lønn og / eller anseelse sier mer om kvinnesyn enn om virkeligheten. Sånn, da var det sagt. Og like trist var det, som forrige gang også. For jeg trodde jo i min naivitet at denne retorikken var forlatt en gang for lenge siden. Den gang gubber var gubber, og kvinner helst på kjøkkenet, for eksempel.

Det aller sørgeligste, når slike «nødvendige» debatter takes, er likevel at når det gjentas tilstrekkelig mange ganger at en høy kvinnenandel er et faremoment, og dermed et potensielt problem. Se da, kan slikt fort vise seg å bli et problem… På ordentlig.

Ordskiftet i etterkant har for øvrig vært nokså forutsigbart. For eksempel er det ikke overraskende at FjoseBerg også denne gangen har en ryddig og oppklarende post om lønnsdannelse.

Det er vel heller ingen overraskelse at dagens video er det en kvinne som står for. Og ikke bare det, hun gjør en låt av en mann – nesten bedre. Her er Amanda Palmer med Radioheads No Surprises.

Og PS. Jeg tror ikke kvinner nødvendigvis gjør ting bedre enn menn fordi de er kvinner. Jeg tror bare ikke at de gjør det noe dårligere heller, derfor.