Jeg har ikke lyst. Men jeg klarer visst ikke la være skrive noen ord i etterkant av dagens leder i Klassekampen, likevel.

Der kunne nemlig Braanen fortelle meg at jeg er aktiv deltaker i en herreklubb. Interessant ordvalg, ettersom all statistikk viser at flertallet av deltakerne på Twitter, som for de fleste andre sosiale medier (untatt wikipedia), faktisk er kvinner. Han slår også inn et par vidåpne dører ved å påpeke at de i skrivende stund 172,762 norske tvitrerne (iflg tvitre.no) ikke representerer Den store folkemeningen. Hans poeng er selvsagt klassetilhørighet og ikke antall. Men lell.

Årsaken til at jeg egentlig ikke har lyst til å skrive dette, er at slike påstander kjeder meg. Like mye som det kjeder meg å høre at sosiale medier redder verden. De gjør ikke det, redder verden altså. Ei heller er de bare pludring, eller «samsnakking» som Braanen velger kalle det. Som så meget annet, er de et sted i mellom.

Men dette er jo nær sagt for selvfølgeligheter å regne. Det virkelig interessante, og beveggrunnen til at jeg altså blogger, før jeg selvsagt deler på Twitter i etterkant, er undringen over at Klassekampen ser seg nødt til å gå ut med dette på lederplass. Nesten som en blåkopi av Morgenbladet tidligere, bare med motsatt elitistisk fortegn. For der Morgenbladet ikke ser samfunnshøyden, fremhever Klassekampen den tilsynelatende manglende bunnen. Og alt som gjennstår blir dermed de forhatte dialogistene, eller altså: De snakkende klasser.

For vi vil ikke at folk skal snakke sammen, vil vi vel? Det kunne jo hende de kom til enighet. Eller noe ennå mer forskrekkelig, som en over tid økt forståelse og innsikt i strukturelle samfunnsforhold. Noe som igjen, skrekk og gru, kunne videreformidles ut i en større offentlighet. Hvordan man enn snur på det, er det jo en fare for slikt, når folk, uansett bakgrunn, snakker sammen.

Men spøk tilside. Det Braanen så glatt hopper bukk over, er det potensielt største demokratiserende aspekt ved eks Twitter, og liknende åpne fora: Alle har mulighet til å se hva som blir sagt, av hvem og til hvem. Uavhengig av hvem de velger å følge, eller ikke. Og som (sansynlige) tilhengere av en opplyst offentlighet, burde vel både han og andre nettvegrere, ha tiltro til at den som observerer evner å forstå det som blir sagt. Eller ikke sagt.

Dagens video er for øvrig selvsagt hverken helt folkelig, eller helt elitistisk. Men derimot i god øvre middeklasse ånd; fin og delikat eskapistisk elektropop fra svenske CEO – Come With Me.